En smeltedigel av science fiction-serier, animasjonsserier og politiserier. Slik beskriver Henrik Farley (30) sitt nyeste prosjekt «Orion», som verken hører til YouTube-skjermen, søppelpodkast-universet eller standupscenen han er kjent fra.
Han forteller selv at målet hele tiden har vært å lage et univers som var stort nok til å romme hva som helst. Hvor nærme kan man komme å skape en animasjonsserie, men med ekte mennesker? Hvor karikerte karakterer kan man lage?
Til å spille de karikerte karakterene har han blant annet med seg Eline Grødal, Arman Surizehi, Martin Lepperød og Jonis Josef.
Og noen av rekvisittene har blitt hjemmesnekret i foreldrenes garasje.
Arbeidslivsdrama på grensen til Pluto
Det kan skje i dusjen, under middagen eller rett før han skal sove. Ideene er aldri i entall i hodet til Henrik Farley. Men de dukker sjelden opp hvis han setter seg ned med et blankt ark og tanken «nå skal jeg finne på ti gode ideer».
Et univers som tidligere bare eksisterte i en liten notatbok, har nå blitt satt i live i toppetasjen av Gunerius kjøpesenter i Oslo. Resultatet ble «Orion», en science fiction-humorserie. Eller et arbeidslivsdrama satt til verdensrommet, om du vil.
Henriks debut som serieskaper kan sies å være TV-verdenens svar på et «one man band». Han har vært involvert i kostymemakeri, i rekvisittlagingen, i scenografien, han har klippet flere scener selv, og han har arbeidet med visuelle effekter. I tillegg er han manusforfatter.
Og han er hovedrolleinnehaver.
– Jeg har vært involvert i absolutt alt. Det er kanskje fordi jeg liker å få ting til å bli sånn som jeg har det inni hodet, forteller Henrik.
I rollen som Kristoffer er han en del av «Team #95 Norge», som er utplassert på en grensestasjon rett utenfor Pluto med ansvaret for å beskytte solsystemet fra farer.
Samtidig jakter Kristoffer etter svaret på hva som egentlig skjedde da foreldrene døde i en drive-by-shooting for et år siden. Kristoffer trenger, som han sier det selv: «litt change of scenery, legge fortiden bak meg».
Og noen ganger er Gunerius kjøpesenter omgivelsene du trenger for å bearbeide traumer.
– Vi har hengt søppel på veggene
Det meste kan bli del av en romstasjon, hvis viljen er der.
Tastaturer uten taster. Kjøleskapsdører med innsiden ut. Kumlokk vendt opp ned. Avfall hentet i containere utenfor NRK og rundt omkring i Oslo sentrum. Robotstøvsugeren til Jonis Josef, fullstendig spraymalt.
Og tiende etasje av Gunerius kjøpesenter.
Henrik er klar på at prosjektet har lykkes også på grunn av dyktige folk rundt ham, som scenograf Mette Haukeland:
– Scenografen har gjort en helt enorm innsats. Hun hadde masse ideer til alt mulig – for eksempel å ta ned taket. Men vi leide bare halve etasjen, så vi måtte spørre de andre leietakerne om vi kunne ta ned takplatene ved heisen for å ha på veggene. De sa heldigvis at det var greit. Nå ser det jo super-shady ut der oppe i fellesområdet.
– Dette prosjektet har ofte blitt referert til som lavbudsjett-sci-fi, og det er det, i aller største grad. Vi har bokstavelig talt hengt søppel på veggene, meddeler Henrik.
Gaffateip fikser det meste?
Gjør-det-selv ånden har preget produksjonen av «Orion»-universet. Henrik forteller at om man begynner å lete i bakgrunnen, kjenner man fort igjen ting som ikke er det de utgir seg for i serien:
– Dette er et prosjekt hvor, hvis man drar teppet bitte litt til siden, da er det mye gaffateip som kommer frem. Hvis du ser litt nærmere på rekvisitter, scenografi og kostymer, oppdager du at det er et sølvmalt batteri eller en dorull man har surret gaffateip rundt.
Triksene han har notert seg bak øret underveis, har blitt mange. På samme måte som modeller airbrusher huden sin, kan en røykmaskin som lager tynn tåke få det meste til å se pent ut.
– Den Roombaen som kjører rundt, har jeg lagd, det er Jonis Josef sin. Jeg fikk lov til å ta den fra hverandre og montere en radiostyrt bil inni, sånn at det gikk an å styre den.
Robotstøvsugerens eier spiller selv robotpsykologen «Lovebot» i serien, mens sistemann i «Dynga»-trioen, Martin Lepperød, har fått rollen som den alkoholiserte og deprimerte «Orion»-kommandøren Sverre.
Spacevåpen ble familieprosjekt for far og sønn
Men det er ikke bare kompisene til Henrik som har blitt involvert i produksjonen. Under innspillingen av pilotepisoden ble faren hans, Glen, hanket inn som HMS-ansvarlig. Flere av rekvisittene brukt i serien har også blitt til i foreldrenes garasje:
– Hvis jeg merket at vi ikke kom til å rekke å bli ferdig med noe, har jeg bare tatt det med meg hjem i ferien eller helga og lagd det selv.
Rekvisitørene i serien var Stine Raastad, Pål Erik Helgerud og Francois Monarcha. Men våpnene man kan se i «Orion» er det Henrik og Glen Farley, sammen med Christer Larsen, som har stått for.
– Han er kinetisk kunstner og lager kunst som beveger seg. Fra barndommen av har jeg, han og søsteren min tatt fra hverandre alle mulige VHS-spillere og lagd små maskiner. Nå fikk vi mye bruk for de prosjektene. Hovedsakelig er det vi som har lagd alt av våpen og bomber, forteller Henrik.
Billige lekevåpen og malevideoer ble løsningen:
– Vi så på masse tutorials på YouTube om hvordan få plastvåpen til å se tunge og ekte ut. For å få noe til å se ut som metall, kan man bruke shiny sølvmaling og den grove siden av en svamp. Hvis man tenker over hvor et våpen er slitt, kan man lage skraper i metallet sånn at det ser brukt ut. Plastvåpen har skruehull som ekte våpen ikke har, så vi måtte finne ut av hva man kunne bruke for å fylle hullene, og så pusse dem ned.
– Det var mye prøving og feiling. På de første tingene vi lagde, ble resultatet sånn at vi tenkte: Jepp, dette ser jo verre ut enn det gjorde før vi starta, humrer Henrik.
– Men etter hvert fikk vi teken, legger han til.
Veggen falt ned under innspilling
Da innspillingen begynte i september, var ikke all scenografien ferdig.
– Og det var kanskje en av tingene som ble litt krevende etter hvert, at visse vinkler og retninger kunne man ikke filme i, fordi akkurat den veggen ble vi ikke ferdig med.
Det kunne skje at en vegg falt ned midt i innspillingen av en scene.
– Da må man liksom begynne å spille inn en annen scene, i et annet rom, mens man imellom tagninger skrur opp veggplatene på nytt.
Krevde scenen at de løp i gangene, måtte de ha en egen person til å holde dørene, slik at de ikke blafret. Henrik oppsummerer:
– Det har vært en veldig gøy, men kaotisk dugnadsproduksjon. Jeg jobbet på det meste aktivt med klipp og visuelle effekter i 21 og en halv time i strekk. Da spiste jeg lunsj og middag foran pc-en.
– En ting jeg har tenkt mye på i løpet av de siste ni månedene, er: Hvorfor er det ingen i Norge som har lagd ekte science fiction ute i verdensrommet, siden «Blindpassasjer» på 70-tallet? Nå vet jeg hvorfor. Men det har også vært det absolutt gøyeste med å lage egen serie, det å virkelig prøve og lage noe helt nytt.
Henrik er også klar på at han aldri hadde lært så mye om han ikke var så involvert i prosessen som han har vært nå.
– Heldigvis har jeg også hatt god støtte fra familien, og spesielt kjæresten min Vera. Hvis jeg har hatt dårlig samvittighet for å jobbe lenge, har hun vært flink til å minne meg på at dette ikke varer evig. Under innspillingsperioden bakte hun også chocolate chip cookies til teamet hver fredag, det var veldig hyggelig.
9. februar ble «Orion» sendt ut i verdensrommet, utenfor Henriks kontroll. Han gleder seg spesielt til tilbakemeldinger fra godt voksne folk, som ikke er i målgruppen:
– Det morsomste blir egentlig å høre hva folk som ikke har noen grunn til å like noe av det jeg driver med, tenker om serien. Men det viktigste for meg er å høre hva de som liker humor og science fiction tenker.
Oppdatering, 13. februar kl 11.00: I en tidligere utgave av saken hadde navnet på scenografen blitt fjernet. Det er nå lagt tilbake igjen. Vi har også lagt til navnene på seriens rekvisitører.
