Hilma (18) visste ingenting om spontanabort – før hun gikk gjennom en selv

I fjor opplevde Hilma Dunfjeld Mølnvik (18) spontanabort:

– Det er noen av de verste smertene jeg har kjent i hele mitt liv. Jeg har aldri hørt noe om det på forhånd.

Opplevelsen kunne vært helt annerledes hvis hun visste mer om hva som ventet henne i forkant, tror Hilma. Derfor forteller hun nå historien sin.

Beskjeden som ga skyldfølelse

Det er sommer. Kalenderen viser 2022, og Hilma er 17 år gammel. Hun har hatt mensen lenger enn hun pleier, og blødningene er større enn vanlig. I tillegg er mensen misfarget, brun, og Hilma har ofte veldig vondt i magen.

Hun skjønner ikke hva som foregår med kroppen, og selv om tegnet på graviditet ofte er å miste mensen, bestemmer hun seg for å ta en graviditetstest.

For sikkerhets skyld.

– Da fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg synes det var kjempeskummelt fordi jeg var 17 år gammel og visste ikke noe særlig om graviditet som ung.

Dagen etterpå dro hun sammen med moren og søsteren sin til det nærmeste sykehuset, i Namsos. Der kom forklaringen på hvorfor hun hadde blødd. Fosteret var dødt. Hilma hadde spontanabortert.

– Doktoren sa at jeg trolig ble så stressa da jeg fant ut at jeg var gravid, at jeg spontanaborterte med én gang.

Nyhetene var mye å ta inn over seg, og Hilma satt igjen med blanda følelser:

– Jeg ble ganske letta da jeg fikk høre at fosteret allerede var dødt, fordi da slapp jeg å ta et valg. Samtidig var det veldig vanskelig å få høre at min reaksjon hadde utløst det. Det føltes ganske farlig.

På dette tidspunktet visste Hilma absolutt ingenting om spontanabort. Hun husker at på skolen lærte de at man kan velge å ta abort med piller, men at noen også opplever spontanabort.

– Men hva som faktisk skjer med kroppen, lærte vi ikke.

Mellom 10-30 av 100 svangerskap ender i spontanabort, anslår Helsenorge.

– Det er sykt at vi ikke får vite mer om det, når det er noe som er så vanlig, mener Hilma.

Ikke den gravides skyld

Guri Bårdstu Majak forteller at stress i utgangspunktet ikke er en risikofaktor for å spontanabortere.

Hun er overlege ved Gynekologisk avdeling på Oslo universitetssykehus og spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer.

– Det er fryktelig mange kvinner rundt omkring i verden som lever i krig, sult og forhold som innebærer ekstremt stress både fysisk og psykisk. Likevel blir de gravide og føder barn. Hvis stress i seg selv skulle vært en større risiko for å spontanabortere, hadde vi ikke vært så mange på jordkloden som vi er i dag, for å si det enkelt.

Forskning rundt stress og spontanabort støtter opp om dette, forklarer overlegen.

Det finnes imidlertid én metaanalyse som antyder at risikoen for spontanabort kan øke dersom man opplever en traumatisk hendelse kort tid opp mot svangerskapet, nevner Majak. En metaanalyse er en oppsummering av forskning på feltet.

Hun trekker også frem at flere studier har sett på sammenheng mellom skiftarbeid og stress og risiko for spontanabort.

– Samlet vil dette si at de fleste ikke skal bekymre seg for stress og graviditet, men at de som føler seg sårbare eller er i en utsatt livssituasjon, bør diskutere dette med sin fastlege, sier hun.

Overlegen poengterer at de aller fleste spontanaborter skyldes feil i celledelingsprosessen. Det vil si at spontanaborter er en naturlig prosess som vanligvis skyldes ting som er helt utenfor den gravides kontroll. Det er altså uavhengig av hva hun gjør, spiser eller føler.

– Dette er veldig viktig å understreke, slik at det ikke er noen skyldfølelse hos den gravide når man opplever spontanabort, sier Majak.

Skjønte ikke hva som skjedde

På sykehuset i Namsos følte Hilma seg malplassert. Hun hadde gjennomgått en delvis spontanabort, som betyr at kroppen har kvittet seg med noe, men ikke alt, av graviditetsvevet.

Hun fikk derfor valget mellom å gå gjennom en utskrapning, eller å dra hjem og la kroppen kvitte seg med resten selv. Men sånn hun husker det, fikk hun aldri forklart tydelig hva valget faktisk innebar:

– Jeg skjønte ikke hva de mente, jeg trodde jeg skulle bli lagt inn over lang tid. Og jeg hadde ikke så veldig store smerter akkurat da, så det så jeg ikke helt poenget med. 

Tiden var også for knapp til å stille spørsmål, følte Hilma.

– Jeg forstod ikke situasjonen, så jeg skjønte ikke hvilke valgmuligheter jeg hadde.  

Derfor endte hun med å dra hjem. Hilma forteller at hun ikke fikk noe videre oppfølging av sykehuset – ingen nummer hun kunne ringe hvis det var noe.

Samme kveld ble hun så dårlig at hun dro på legevakta.

Ut en svingdør og inn den neste

– Jeg hadde det helt jævlig, egentlig. Det var veldig skummelt, fordi jeg visste jo ikke noen ting, forteller Hilma.

På legevakten tok de ulike tester, hun fikk sterkere smertestillende og beskjed om at hun skulle få time hos fastlegen sin så fort som mulig. Så ble hun sendt hjem igjen. 

Neste dag ventet hastetime hos fastlegen. Hilma dro derfra med enda mer og sterkere smertestillende, men også tydelig beskjed fra legen om at terskelen for å ringe nødnummeret var lav hvis hun fikk mer vondt i magen.

– Hos fastlegen følte jeg at jeg ble veldig godt tatt imot. 

Samme kvelden merket Hilma at ingen av de smertestillende hun hadde fått, fungerte lenger.

– Jeg var hjemme alene med søstera mi, men hun skulle dra. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så da ringte jeg nødnummeret, fordi jeg var helt fra meg.

Det ble ny tur til legevakten.

Tanten til Hilma kjørte henne dit, og etter noen times venting var det hennes tur. Mer smertestillende.

– Legen på legevakten ville egentlig at jeg skulle dra hjem, og så til sykehuset på Namsos dagen etterpå. Jeg sa ifra at jeg ikke ville til Namsos, fordi jeg synes ikke jeg ble noe godt tatt imot der.

Hilma ba om heller å bli sendt til sykehuset i Levanger.

Der ble hun innlagt. På dette sykehuset fikk de ansatte henne til å føle seg ivaretatt, og hun ble forklart grunnen til at hun hadde så store smerter:

– Det var blodklumper igjen som vaginaen konstant presset på for å få ut. 

En gynekolog satte i gang en utskrapning. Hilma ble natten over og forteller at hun fikk medisiner som hjalp på smertene. Dagen etter kunne hun dra hjem.

Det var bare å ringe hvis smertene vedvarte, eller om hun hadde spørsmål om de smertestillende hun hadde fått med seg, var beskjeden hun fikk fra Levanger sykehus.

– Men det var ingen oppfølging for å snakke eller noe sånt, nei.

Trengte oppfølging i ettertid

Tiden i etterkant ble utfordrende for Hilma.

– Jeg hadde det veldig vanskelig. Jeg hadde vondt ganske lenge i magen og vaginaen. Jeg slet også veldig mye med psyken.

Hun følte at spontanaborten var hennes egen feil.

– Jeg hadde veldig mye skyldfølelse for det som hadde skjedd. Jeg tenkte at jeg hadde gjort noe som førte til at det ble sånn, mest fordi jeg aldri fikk høre av noen at det ikke stemte.

Hilma forteller at det tok henne lang tid å forstå at spontanabort er en naturlig reaksjon kroppen har. I starten holdt hun det hemmelig for så mange hun klarte.

– Det var veldig tøft. Jeg ville ikke at det skulle være sant.

I Sverige tilbys alle kvinner støttesamtale med jordmor eller psykolog etter en spontanabort. I Norge finnes ikke en tilsvarende rett til oppfølging.

– Jeg hadde et veldig stort behov for oppfølging i etterkant.

– Uvitenheten gjorde alt så skummelt

Hilma etterlyser mer læring om abort i skolen.

– Opplevelsen min hadde vært veldig annerledes hvis jeg hadde visst mer på forhånd. Uvitenheten om hva som skjer i kroppen og hva jeg kunne forvente, gjorde alt så skummelt. Det å faktisk gå gjennom en spontanabort på den måten jeg gjorde, var egentlig helt jævlig.

Nå går det veldig mye bedre for 18-åringen. Hun har heldigvis hatt familiemedlemmer hun har kunnet snakket med, som har støttet henne hele veien.

– Jeg har også gått til psykolog av andre grunner, så jeg har kunnet tatt opp dette der òg. Vi har fått snakket ut om det, reflektert mye rundt det, og jeg har kommet meg over det. Det er derfor jeg klarer å sitte her og prate om det.

Dette sier skolen

I en e-post til P3.no skriver rektor Sissel Dyrstad, ved Snåsa barne- og ungdomsskole, at hun ikke kommenterer enkeltelever, men at skolen forholder seg til undervisningsmålene i læreplanene som gjelder. Hun viser til kompetansemålene for 10. klasse i naturfag fra 2020, der det eneste som omhandler abort, lyder som følger:  

«Eleven skal kunne formulere og drøfte problemstillinger knyttet til seksualitet, seksuell orientering, kjønnsidentitet, grensesetting og respekt, seksuelt overførbare sykdommer, prevensjon og abort.» 

Dyrstad forklarer videre at de ansatte ved skolen samarbeider med den lokale helsestasjonen og legestudenter, som årlig gjennomfører seksualundervisning ved skolen. 

Foto: Astri Aspen

Journalist: Ingvild Sørnes