Smerte, tabu og den viktige støtten: Hvordan er det å ta abort?

Ella: Ventetiden var verst

– Det var kjempefrustrerende, jeg var klar til å stikke på sykehuset dagen etter jeg fant det ut. Jeg skjemtes veldig og syntes det var kjempeflaut.

Å kjenne det på kroppen var ekkelt, syntes Ella.

– Jeg var veldig mye på rommet mitt i kollektivet og hadde ikke matlyst. De jeg bodde med, lurte på hva det var, men jeg snakka ikke med dem om det, og vi er egentlig veldig gode venner.

Valget om å ta abort var ikke emosjonelt for Ella, og hun var derfor mest opptatt av de praktiske tingene. Informasjonen hun trengte, fant hun på nettet.

Ellas daværende kjæreste var støttende. Både hennes og hans foreldre fikk vite om det.

– Likevel skamma jeg meg veldig. Det var veldig destruktivt.

Skammen hun følte på knyttet til situasjonen, er en av grunnene til at Ella har valgt å være anonym i denne artikkelen.

– Du er litt overlatt til deg selv

Å ta abort opplevdes som Ella trodde det skulle være.

På sykehuset tok de ut spiralen, og Ella fikk en tablett som gjør at graviditeten stanser opp. Så dro hun hjem.

To døgn etterpå satte hun to tabletter i skjeden. Disse tablettene gjør at livmoren trekker seg sammen og støter ut innholdet.

Kjæresten var der med henne gjennom hele prosessen.

– Psykisk var jeg veldig letta for at det endelig ble gjort. Fysisk var det utrolig vondt, jeg kastet mye opp og vred meg, og det føltes som om det aldri gikk over. Det var noe herk. 

Dagen etter skulle Ella gå til busstoppet, men turen som vanligvis tar et halvt minutt, tok veldig lang tid.

– Men formen kom seg jo fort.

Sykehuset ringte henne for å høre om det gikk bra. Ella landet på et «nei, men ja».

– Du er litt overlatt til deg selv. De sier jo man skal være sammen med noen når man tar abort hjemme, men de sjekker jo ikke. Så det er jo et tillitssystem.

Hun tror at dersom hennes situasjon var annerledes og hun hadde blitt gravid med noen hun ikke var sammen med, hadde hun fort kunnet løyet til sykehuset for å slippe å måtte fortelle det til den det gjaldt.

Ella tenker at en av baksidene med et sånt tillitssystem, er at kvinner lett kan ende opp med å gå gjennom abort alene, for å slippe å ta samtalen med den det gjelder.

– Og hva hvis man blir dårlig da? undrer Ella.

Sykehuset informerte Ella om at hun kunne kontakte stiftelsen Amathea dersom hun hadde behov for å prate med noen, men det følte hun aldri trang til.

Aborten har hun ikke angret på. Men Ella forteller at forholdet til egen kropp ble noe anstrengt i etterkant.

– Jeg følte meg litt tuklet med. Seksuelle ting ble litt stive, jeg fikk mange tanker og klarte ikke helt å kose meg med det i ettertid. 

Ella og kjæresten endte med å slå opp.

– Mellom oss ble det liksom aldri helt greit igjen.

Bruddet hadde nok skjedd uansett, tror Ella.

Hun har fortalt kollektivet sitt om aborten i etterkant og har et relativt avslappet forhold til hele opplevelsen i dag:

– Det går mye bedre nå.

Selv om Ella ble gravid mens hun hadde kobberspiral, er den regnet som en av de aller sikreste prevensjonsmetodene – færre enn 1 av 100 kvinner blir gravide i løpet av ett år når de bruker kobberspiral. Les mer om de ulike prevensjonsmidlene i NRKs guide her.

Martine: Valget som ble vanskelig

– Jeg hadde hatt en liten pause fra p-piller, og min daværende kjæreste var klar over det. Jeg tenkte jo, dum som jeg var, at det sikkert går bra. Men så gjorde det ikke det.

Det forteller Martine (25), som har valgt kun å ha fornavnet sitt med i denne artikkelen.

Hun oppdaget at hun var gravid da hun var seks uker på vei. På dette tidspunktet var hun 19 år og akkurat ferdig på videregående.

– Jeg er veldig glad i barn og har både jobba i barnehage og utdanna meg til barnehagelærer nå i senere tid. Så jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre.

Samtidig ville Martine ta hensyn til han hun var sammen med på det tidspunktet. Han ønsket ikke å bli far. Det ble vanskelig for henne:

– Jeg hadde jo familie og venner som jeg kunne snakke med, men det var fremdeles ganske tungt å ikke få den støtten fra han som på det tidspunktet var mitt største støtteapparat. 

Valget falt til slutt på abort. På sykehussjekken for å finne ut hvor langt hun var på vei, fikk hun seg en overraskelse:

– Under ultralyden var det jo en skjerm hvor man kunne se fosteret. Jeg har jo sett ultralydbilder før, og jeg syntes dette så litt rart ut.

Martine var gravid med tvillinger.

– Det gjorde alt litt ekstra rart og litt ekstra tungt.

Men hun tenkte ikke annerledes om valget sitt og fikk time til abort tre uker etterpå.

I mellomtiden skjedde det mye i livet til Martine. Onkelen hennes døde, og under begravelsen følte hun seg plutselig fysisk uvel.

– Jeg kastet opp og ble skikkelig dårlig.

Hun hadde spontanabortert det ene embryoet.

Martine visste ikke helt hva hun skulle føle om situasjonen.

På en måte tenke hun at det ikke spilte noen rolle, siden hun skulle ta abort uansett. På den annen side opplevdes det veldig rart. Og hun kunne kjenne påkjenningen det var på kroppen.

Spydde av smerter

Martine skulle gjennomføre medisinsk abort på sykehuset. Da hun tok den første tabletten som stopper svangerskapet, ble hun overrasket:

– Etter hvert kom det ut en del blod og en ganske stor blodklump. Det syntes jeg var så ekkelt, så jeg ropte jo på pappa og liksom: «Hva er det her?»

Pappaen hennes var en stor støtte gjennom det hele og ble med henne også når hun skulle til sykehuset for å ta de igangsettende tablettene.

Det var hun veldig takknemlig for, spesielt når det viste seg at aborten ikke skulle bli helt som hun trodde.

– Da legen kom tilbake etter noen timer og sjekka med vaginal ultralyd, var det ingenting som hadde skjedd.  

Tablettene fungerte ikke for Martine.

Hun hadde store smerter og ble på sykehuset i to dager:

– Det var seriøst vondt. Jeg spydde av smerter, og jeg har aldri spydd av smerter før. Det var ekkelt. 

– Jeg endte opp med å få seksten piller til sammen. Jeg visste ikke at medisinsk abort ikke kunne fungere.

P3.no har tidligere fortalt historien til Thea, som også opplevde at abort med tabletter ikke fungerte. Les hvorfor dette noen ganger skjer her.

Da klokka hadde passert seks på kvelden på dag nummer to, ble Martine informert av sykehuset om at hun måtte gjennomføre en kirurgisk abort. 

– Jeg ble jo bare letta og glad, for jeg hadde så vondt. Jeg tenkte at så lenge dette smertehelvetet er ferdig, så går det greit for meg. 

Martine ble trillet inn på et operasjonsrom, og legene forklarte hva de skulle gjøre før hun ble gitt narkose.

På rundt ti minutter var operasjonen gjort. Martine minnes bare at hun sovnet og våknet igjen, lettet, uten smerter. Hun ble på sykehuset noen timer til observasjon før hun kunne dra hjem.

Perioden etter aborten var litt rar, syns Martine. Hun har ingen direkte vonde minner, men til tider er det litt sårt:

– Jeg tenker fremdeles på det, at i april hadde barnet vært så og så gammelt. Og jeg lurer på hvordan livet hadde vært. Men så vet jeg også at jeg tok en veldig god avgjørelse, og jeg er glad for at jeg gjorde det, med tanke på hvordan livet mitt er nå. 

Martine kjente ingen som hadde tatt abort før det skjedde henne selv, og husker ikke å ha lært noe om det på skolen. Derfor er hun opptatt av å snakke høyt om det som skjedde.

Det har vært godt for flere rundt henne:

– Både bekjente og flere av venninnene mine har kommet til meg og spurt om råd når de selv har vært i samme situasjon. 

Sophie: Å ikke få bestemme selv

«Sophie» var 23 år og på ferie i Paris da tanken slo henne: «Når hadde jeg egentlig mensen sist?»

En test bekreftet mistanken.

– Da gikk hele verdenen min i tusen knas. Jeg var absolutt ikke i en posisjon hvor jeg så for meg at jeg skulle bli mor, forteller Sophie, som har valgt å være anonym i denne artikkelen.

Da hun kom hjem fra ferie, bar det rett på sykehuset. Under ultralydsjekken kom den overraskende beskjeden fra legen:

– Du er mye lenger på vei enn hva du tror.

Sophie var 17 uker på vei. Hun brøt sammen:

– Jeg fortalte at jeg ikke ville, ikke kunne… For da skjønte jeg jo hvem jeg hadde blitt gravid med, et menneske jeg absolutt ikke ville dele noe liv med.

Sophie følte også på at hun rent praktisk ikke kunne hatt et barn. Det var lite forenelig med livsstilen hennes, og hun hadde heller ikke økonomien til det. Samtidig kjente hun på ønsket om å oppnå mål hun hadde satt for seg selv i karrieren.

Sophie opplevde at legen møtte henne med lite forståelse:

– Han sa ting som: «Det kan jo hende det blir bra dette her, med barnet? Eller så kan du jo adoptere det bort?»

– Jeg var fortvila, sint og lei meg.

Sophie følte at fokuset var på fosteret og ikke hennes egne ønsker og behov.

– Det kan være det var hans jobb, men det føltes veldig ubehagelig da jeg var der. 

Siden Sophie var så langt på vei, måtte hun søke om lov til å ta abort. I Norge gjelder dette hvis man er over 12 uker ut i svangerskapet. Da søker man til et utvalg bestående av to leger, som kalles abortnemnda.

Sophie fikk avtale med nemnda to dager etter hun søkte, fordi hun hadde kommet så langt i svangerskapet.

Hun forklarte situasjonen sin til nemnda over telefon: hva hun følte og tenkte. Så skulle de diskutere seg imellom og ringe opp igjen med avgjørelsen kort tid etterpå.

– Det var jævlig, forteller Sophie.

At noen andre skulle bestemme over henne, var direkte ubehagelig, syntes hun.

Minuttene før hun fikk svaret, var stemningen så trykket at hun nesten ikke husker dem. At hun kunne få nei, tillot seg hun ikke å tenke.

Sophie betrygget seg med at hun hadde hørt omsorg i stemmen til legen over telefonen.

– Det var nesten så jeg manifesterte at det skulle bli sånn som jeg ville.

Det tok ikke lang tid før hun fikk en telefon tilbake.

Nemnda hadde bestemt at Sophie fikk lov til å ta abort.

En positiv opplevelse

Da selve dagen for aborten kom, var ikke Sophie redd mer.

– Jeg syntes det var skumlere at jeg måtte opp i nemnd enn da aborten faktisk skjedde to dager etterpå.

Hun var nå 18 uker på vei:

– Det er jo en fødsel man må gjennom, egentlig. 

Sophie hadde rier hun spydde av og fikk epidural satt i ryggen for å lette smertene. Hun skrev under på et skjema om at fosteret hun fødte, skulle gravlegges, uten at hun fikk vite hvor.

– Det var en veldig rar situasjon.

Men jordmødrene har satt seg i minnet til Sophie som ekstremt fine og omsorgsfulle.

– Det var ingen ubehagelige blikk eller noe. 

Helsepersonellet gjorde at Sophie husker aborten mest som en positiv opplevelse.

– Det eneste jeg kan få traumer av å tenke på, er: Hva om jeg ikke fikk aborten og satt her med et barn som var åtte år nå? sier Sophie.

Det hjalp henne også veldig at hun hadde venninnen sin, som er sykepleier, med seg under selve aborten.

– Jeg har tenkt mye på det, at det ville vært ganske traumatiserende og skadelig for et menneske å gå gjennom en sånn abort som jeg hadde – alene.

Også familien hennes var god støtte:

– Pappaen min kom og besøkte meg på sykehuset da jeg var ferdig. Han så på TV og spiste sammen med meg. Det er så viktig med et godt nettverk i en sånn situasjon.

Alle illustrasjoner: Marit Eide