Alice In Chains - The Devil Put Dinosaurs Here

Høyst levende dinosaurer

Alice In Chains fortsetter oppturen etter det gode comebacket.

aicalbumAlice In Chains har virkelig en av de mest tragiske og samtidig oppløftende historiene i rocken. Etter å ha vært et av de mest toneangivende og tyngste bandene i grungebølgen falt gruppen fra hverandre på grunn av vokalist Layne Staleys enorme rusmisbruk midt på 90-tallet. Staley døde i 2002 og Mike Starr – som var bassist frem til 1993 – røk til i 2011. Mye død og fordervelse, men også snedig gjenoppstandelse.

For etter korte gjenforeninger i 2005 og 2006 med diverse kjente vokalister for gode formål ble Alice In Chains et band igjen med ukjente William DuVall på vokal, og platen Black Gives Way To Blue ble i 2009 en triumf både kommersielt og kunstnerisk. Et comeback som meget lett kunne blitt pinlig ble en av rockens solskinnshistorier, og nå skal det hele følges opp med The Devil Put Dinosaurs Here.

Det er bare å fortelle med en gang at det mest overraskende med Alice In Chains anno 2013 er at Jerry Cantrell har klippet det lange lyse håret sitt. Ellers er det meste ved det gode gamle. Det vil si at du får høre en rekke seige låter med tunge gitarer, luftig koring og småmørke tekster. Noe annet ville ikke vært Alice In Chains. Selv om det meste låter veldig kjent, og definitivt som Alice In Chains, har Jerry Cantrell pyntet på det hele med litt akustiske gitarer og sekstitallspop her og der, noe som bidrar til å forsterke inntrykket av at bandet hans fremdeles er en kraft å regne med i rocken.

De som har plukket låter til å fronte utgivelsen har vært gode. De to sangene som har dukket opp de siste månedene er albumets to beste. «Hollow» er en eneste lang nytelse der bandet biter seg fast i det velkjente Chains-groovet og nekter å slippe taket i øret ditt før alt er over. «Stone» er mer direkte med sitt deilige riff, en soundgardensk vri på koringen og gitarkrydderiet. Herlig. Meget herlig. Andre høydepunkt finnes i den pop-aktige «Low Ceiling», det veldig Cantrellske tittelkuttet, og ikke minst den Foo Fighters-lignende «Breath On A Window» med sin himmelsk vakre og allsangvennlige avslutning.

The Devil Put Dinosaurs Here er en fyldig utgivelse, med 12 låter som brettes ut over nesten 70 minutter. I denne postmoderne musikkverdenen, der alle skriker etter sine 15 sekunder i rampelyset – med eller uten klær på – står Alice In Chains for noe trygt og stabilt, men The Devil Put Dinosaurs Here er nok noen låter baktung. Formelen fungerer fint, og de popharmoniske overraskelsene varmer, men minuttmengden på albumet er i overkant. Et par av låtene er definitivt mer beskjedne enn andre, og hindrer det andre albumet etter comebacket en umiddelbar klassikerstatus.

Alice In Chains er ikke veldig moderne i uttrykket, men det trygge og stabile føles godt her og nå med et Europa i dyp krise og Stockholms forsteder i brann. Jeg kan ikke tenke meg at én eneste fan blir skuffet.

Totto Mjelde