Fargerike lys flommer over Den Nationale Scene i Bergen. Bak kulissene gjemmer en liten, blond skikkelse seg.
Hun lytter til det som foregår på scenen gjennom en radiohøyttaler. Noen ganger jobber hun på dagen, andre ganger har hun kveldsskift.
– Dagene er aldri like!
Hvordan snirkler hun seg usett gjennom gangene?
I mørket synes ingen
Hendene hennes hjelper skuespillerne inn og ut av kostymeskift. Av og på med masker. Har noen kanskje mistet en sokk? Sitter parykken ordentlig på? Foruten det lyse, rødblonde håret går hun i ett med den mørke bakscenen – svarte sko, svart bukse, svart genser.
Julie Keyser (25) har ikke tid til å stresse mens teaterforestillingene foregår. Når skuespillerne står på scenen, er det som om alt skrus av: Hun tenker ikke på noe annet, er ikke sulten, må ikke på do.
Hun er påklederen, og skuespillerne er avhengige av at hun har kontroll. Kontroll på rekkefølgen, hva som skal på, hva som skal av, hvem som kommer løpende gjennom gangen, hvem som har pause til etter publikumspausen. Med seg har hun flere A4-sider med holdepunkter. Lista er på norsk, men Julie, hun er fransk.
Det forlokkende nord
I 2019 var den da 22 år gamle franske studenten nesten ferdig med utdanningen sin i kostymedesign og produksjon, med spesialisering i farging og patina. Graden tok hun ved skolen Ensatt i Lyon.
Hun manglet bare et «internship» for å fullføre bacheloren. Noe med Skandinavia virket lokkende. Kunne det virkelig stemme, ryktene om det fredfulle, trygge stedet, klisjeen om det romantiske landskapet?
Hun landet i et Bergen som bada i augustsol. På Den Nationale Scene tok de henne imot som praksisstudent. Julie oppdaget fjellene, mennesker som gledelig ga husrom til henne og sekken hennes, og ikke minst: det trygge miljøet bak teaterscenen. Hun jobbet litt i Bergen, litt i Oslo, litt i Tromsø, litt i Kristiansand.
Augustsola glei over i store dammer og sur vind. Den røde oljejakka ble godt brukt i «byen under skyen» (som Vaular sier).
Heksekraft
Innimellom samarbeider kostymeteamet om å lage større masker, i stoff, som kenguruen på bildet over. Ofte har masken også en tilhørende drakt de lager. Julie presiserer at alt er teamwork. Hun jobber ikke alene.
Julies rolle under forestillingene er i all hovedsak å være påkleder. En viktig del av jobben hennes er logistikken og koordineringen en teateroppsetning krever. Når hun ikke jobber backstage, er hun nede i verkstedskjelleren.
I labyrinten av ganger i kjelleren på teateret av stein syr hun på navnelapper, fikser små hull, vasker skuespillernes svetteperler både for hånd og i maskin.
På fritiden, utenfor de tunge sceneteppene, er det farger som opptar Julie. Farger er et viktig element på scenen – det er mye symbolikk og historie i fargene som blir brukt i teater, eller på film.
Marita Solhjell Ølander er både kostymemaker på Maskorama og assistenten til Kjell Nordström (hoveddesigneren til Maskorama). Hun forteller at vi kan få ulike følelser av farger.
– Det er så mange assosiasjoner vi kan få av ulike farger, avhengig av kontekst. I ett tilfelle kan grønt bety liv, i et annet kan det bety at du er kvalm.
I en forestilling er det flere ting som spiller sammen, og lys er en viktig del av fargefremstillingen, forteller Marita. Det mørke, fargen svart som Julie går kledd i på Den Nationale Scene, vil skjules i lyset.
– Svart vil sluke lyset og dunkle det ned, forteller Ølander.
Det dunkle og mystiske kan man også finne igjen i franske Julies syn på bruken av naturlige farger. Det er som å være en heks, forteller hun. Hun kan blande farge med bruk av naturlige elementer, som for eksempel sopp, og farge tekstiler.
– Det er magisk.
Historiefortellingens speil
Fra hokus pokus til hemmelighold: Ørlander tror mye av Maskoramas suksess blant annet er kombinasjonen av glitter, latter og lek inne i kostymene – og selvfølgelig hemmeligholdet kostymene gir.
Til vanlig jobber Ølander som universitetslektor på OsloMet, hvor hun underviser i estetiske læringsprosesser i tillegg til å jobbe freelance som kostymemaker og -designer.
– Vi er alltid påkledd til enhver tid i ulike arenaer.
Å kle seg skaper et inntrykk av hvem du er for de som ser deg. På samme måte vil kostymer være noe av det første vi legger merke til ved en karakter, forteller Ølander.
– Hvordan de er kledd vil kunne gi oss en indikasjon på hva slags karakter det er og hva vi skal se mer av senere.
Hvilke assosiasjoner og tolkninger vi legger i det en karakter eller aktør har på seg, er med på å forme karakteren på mange måter. De som jobber med kostymer, er spesielt oppmerksomme på detaljer og hvordan kostymer kan bevege seg i takt eller ikke med bæreren av det.
– Kostymer er ofte et speil på historien som skal formidles.
Menneskets fascinasjon for kostymer og det å kle seg ut tror Ølander handler om en virkelighetsflukt fra hverdagen og strenge rammer.
Det å være noen andre en liten stund kan gi oss egenskaper vi kanskje ikke har til vanlig, tror kostymemakeren.
– Man kan tørre mer og gjøre andre ting ved å være maskert eller ha på seg kostymer.
Hun tror også mennesker synes det er gøy å leke og kjenne at et kostyme kan bevege seg i takt med bevegelsene våre. Det er viktig å leke mer, for da blomstrer kreativiteten, mener Ølander.
– Det er litt som å være en snegle, med huset på ryggen.
Julie synes det er inspirerende å være mellom to kulturer. På den måten kan hun ta avstand til sin egen kultur og oppleve en ny en gjennom å skaffe seg venner og å lære seg norsk. I møte med nye mennesker kan hun selv velge hvem hun vil være – hvilken versjon hun skal vise frem. Det er nesten som å kle seg ut.
25-åringen blir på et vis stående midt mellom to verdener, og hun kan ofte savne Frankrike. Hun beskriver det som å være en snegle, med huset på ryggen.
Da korona kom i 2020, ble hun sittende fast hjemme i Lyon nærmest et helt år.
– Jeg var frustrert. Ofte var romkameratene mine og jeg bare «stuck» inne sammen.
Småjobbene hun måtte ta i Lyon for å leve under pandemien, ga henne ikke så mye. Det var jo kostymer hun ville lage. Hun savnet å utfordre seg selv og å se at utfordringene tok henne steder.
Julie var ikke ferdig med mørket, regnet, de litt rare matvanene og fjellene i nord. Det inkluderende arbeidsmiljøet hun opplevde i Bergen, fikk henne til å ville ha mer.
Foto: Frida Wattne Lindland, NRK P3.
Til slutt åpnet Norge grensene, og da Julie fikk tilbud om å bidra til en hektisk julesesong på Nationaltheateret i Oslo, var hun ikke vond å be.
Så ble hun. En kontrakt her, en kontrakt der. For øyeblikket er hun altså i Bergen, der reisen startet.
Ikke uten grunn
Selv om Julie er en av de yngste på jobb, opplever hun det norske arbeidsmiljøet på Den Nationale Scene som lite hierarkisk sammenliknet med Frankrike.
I Bergen får hun prøve litt av alt, det er ingen som sier hun ikke kan prøve noe fordi hun er for ung eller ikke har vært lenge nok i gamet – hun trenger bare være motivert. Hun synes det er fint.
Julie vil gjerne bli, men jobber på en midlertidig kontrakt. Likevel tar den unge kostymemakeren lett på dette. Hun har skjønt at det er med teater hun vil jobbe og i den fargerike tekstilverdenen hun vil være.
Etter hvert kan tekstilentusiasten kanskje være mer involvert i design-prosessen. Etter hvert kan hun kanskje også sette opp et gateteater i Frankrike, med norske eventyrfigurer i spissen.
– Det er ikke for ingenting at man gjør det. Det er alltid en grunn, lytt til deg selv.
MER SOM DETTE:
