Rockettothesky, Klubbdagen John Dee
Drømmepop i motvind.
Jeg har likt artisten Jenny Hval, eller Rockettothesky, som plateselskapet kaller henne, siden Øya 2006. Da hadde hun ennå ikke gitt ut en tone på plastdisk, men avslørte til gjengjeld sin forkjærlighet for Annette Peacock, Judee Sill, Enya (!) og et knippe avanserte språkteoretikere i et intervju. Et stykke unna den gjengse jentepopsterens inspirasjonskilder, for å si det pent.
Spol fram til 2008, og dette er ståa: Rockettothesky har gitt ut et særdeles vellykket album, To Sing You Apple Trees. Hun er klar med oppfølgeren, konseptalbumet Medea.
Men på John Dee virker hun uforberedt, og det samme gjør bandet – sure toner, tidvis klønete rytmikk, lang venting mellom låter og svevende koketteri en Harald Eia med Rubenmann-parykk verdig, gjør det vanskelig å omfavne de tross alt svært lovende nye låtene, som strekker seg fra tørre PJ Harvey-anno-Rid Of Me-bluesekskursjoner til irsk folkemusikk i verdensrommet.
Det hjelper ikke at publikum, deriblant profilerte bransjefolk, babler høyt og intenst under konserten; det peker tvert imot tilbake på Hvals noe utmattende insistement om musikkens iboende skjørhet. Det får meg på et eller annet vis til å glede meg til albumet, på tross av denne skuffende konserten.
Marius Asp
