Martin slapp ikke inn på P3 Gull – blir dette hans store hevn?

I NRK P3s populære radiosending og podkast «Karakter» får lytterne ukentlig påfyll av improviserte låter og livsvisdommer fra komikertrioen Jonis Josef, Henrik Farley og Martin Lepperød. Eller «tre søplegutter», som de gjerne omtaler seg selv som.

Nå har de fått jobben som programledere for P3 Gull 2020 på NRK 1 den 28. november. Av en eller annen grunn.

Men før den tid er det viktig at publikum blir litt bedre kjent med trioen. Og ikke minst får vite hva deres musikalske bakgrunn er, før de skal hylle norsk musikk i en hel aften.

Norges verste bassist ?

– Grattis med jobben som programledere for årets store musikk-happening hos P3. Det går rykter om at dere har drevet med musikk i oppveksten, stemmer det?

– Jeg gikk faktisk musikklinja på videregående. Men den eneste grunnen til at jeg kom inn, var at ingen andre søkte på bassgitar det året. De måtte slippe meg inn, rett og slett, innrømmer Martin.

– Jeg har spilt i korps og gått på Steinerskolen, svarer Henrik.

– Så det har jo vært mye sang og sånn, kan du si. Ellers har jeg ikke noe særlig erfaring med musikk, utenom teater og revy og sånn, legger den beskjedne bærumsgutten til.

Martin bryter inn igjen. Når han først er i gang med å fortelle en nedverdigende historie om seg selv, er det aldri over før man har nådd bunnen av sølepytten.

– Jeg var faktisk den dårligste bassisten de har hatt på den skolen gjennom de siste 20-30 årene, men hadde en stor drøm om å bli musiker. Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke hadde noe talent for det overhodet, men da er det veldig digg å få jobbe i P3 isteden! Her kan jeg være nær andre som driver med musikk og faktisk har talent, legger Martin til med et smil.

– Du spiller jo musikk selv hver fredag på P3 også, da – det er vel du som spiller keys på de åpningslåtene til Karakter? Og spilte du ikke keys for Astrid S på P3morgen i høst, til og med?

– Det er lavt nivå på de keysa, til å ha gått tre år på musikklinja. Det jeg sliter mest med, er at jeg eier null forståelse for rytme og takt. Akkurat det er ganske viktig når man driver med musikk, sukker Martin skamfullt.

• Avstemmingen er åpen nå: Stem på hvem som bør bli «Årets artist»!

Gulsets mest ambisiøse ?

– I oppveksten var jeg en liten hiphop-fan, forteller Jonis.

For de som har sett hans selvbiografiske humorserie «Kongen av Gulset», kommer dette neppe som en overraskelse.

– Jeg rappet litt på ungdomsskolen, men fant ut at jeg nok ikke var så god på engelsk som jeg håpet på. Så jeg begynte å lage beats på FruityLoops isteden.

– Etter hvert brukte jeg mer og mer tid på å lage lo-fi hiphop-beats, og jeg satsa faktisk på å bli hiphop-produsent helt frem til 19-årsalderen. Da skjønte at jeg heller burde gjøre noe annet. Jeg var veldig mye mer ambisiøs enn jeg var flink, gjennom hele min musikkarriere.

Henrik gir kompisen et av sine megetsigende blikk.

– Det gjelder vel egentlig alt du driver med, Jonis?

– Men jeg angrer på at jeg ikke satsa nå! Jeg hører fortsatt på mine gamle beats, og anerkjenner talentet jeg hadde. Helvete, utbryter Jonis.

Plagde livet av Joey Bada$$ og Karpe ?

Jonis fortsetter å mimre om sin såkalte musikkarriere.

– Til tross for at det var ganske lav kvalitet på det jeg lagde på den tiden, sendte jeg hele tiden beatsene mine til artister som Karpe Diem og 50 Cent og håpet at de skulle gi meg et gjennombrudd. En gang fikk jeg faktisk kontakt med en rapper som heter Joey Bada$$.

– Den gangen var han bare en up-and-coming rapper fra New York, men han er jo blitt en ganske svær artist nå, og han syntes faktisk den ene beaten min var kul! Jeg reagerte ved å begynne å sende ham fem mailer hver dag, om at låta snart var klar. På dag tre med dette begynte jeg å få beskjed om at mailene mine ikke lenger ble levert. Jeg hadde blitt blokka.

– Å bli blokket av Joey Bada$$ var da musikkarrieren din peaket, med andre ord?

– Det er gøy, for nå har jeg blitt venn med noen av de folka. Chirag i Karpe har ennå minner av at jeg mailet ham og tweeta til ham om at han skulle høre på beatsene mine.

Hese menn og unge jenter ?

Greit, dere har hatt begrenset suksess som musikere selv. Men hva slags musikk lytter dere til?

– 80-tallsmusikk er nok det jeg alltid har vært mest interessert i, svarer Henrik.

– Jeg er veldig glad i litt svulstig puddelrock, rett og slett. Men jeg har jo også hatt perioder der jeg har vært veldig interessert i rap, så egentlig er jeg vel den klassiske «ikke så veldig interessert i musikk»-stereotypen, med tanke på at jeg hører på alt.

– Jeg liker veldig godt å høre på musikk, og tror selv at jeg er et vandrende hiphop-leksikon, skyter Jonis inn.

– Jeg kan svare på det meste du lurer på om hiphop fra 90-tallet og frem til 2020, bare spør!

Martin klør seg i skjegget.

– Favorittmusikken min er hese menn som synger om følelsene sine. Tom Rosenthal og Kings of Leon og sånn, forklarer nesoddingen.

– Også liker du jo veldig godt 20 år gamle jenter som synger fint, legger Jonis til.

– Ja! Billie Eilish. Og fyttirakkern, Emma Steinbakken, begynner Martin.

– Og Skaar, minner Jonis ham på.

– Skaar! I hvert fall Skaar, roper Martin begeistret.

Henrik skuler bort på de to kompisene sine.

– Gamle menn og unge jenter, rett og slett, oppsummerer han med et skuldertrekk.

Slapp ikke inn på P3 Gull ?

– Nå skal dere stå på scenen og lede hele P3 Gull. Foran en forventningsfull forsamling. Har dere selv vært i publikum tidligere?

– Jeg har ett veldig sterkt minne fra P3 Gull for tre år siden, svarer Martin umiddelbart.

– Den gangen var det sykt stas bare å få lov til å komme på P3 Gull, husker jeg. Nå hadde jeg for så vidt ikke billett, men Jonis var der, og han ringte meg derfra og sa at han skulle fikse å få meg inn. Jeg skyndte meg ut av huset, men når jeg hadde kommet frem og sto i køen for å slippe inn, så var plutselig ikke Jonis der lenger.

– Hva skjedde?

– Jeg møtte bare en veldig full Jonis utenfor som var på vei hjemover. Da ble jeg han fyren, da: han som kom, ikke slapp inn og måtte dra igjen.

– Jeg har vage minner om at jeg prater med Röyksopp, sier Jonis før han tenker seg om en stund.

– Jo, også møter jeg Alan Walker, og når jeg ser jeg trynet hans, får jeg lættis i et kvarter over at han var Alan Walker. Jeg kunne ikke tro det, og syntes det var det gøyeste i hele verden at han bak masken så ut som en trettenåring, eller Alexander Rybak. Så fylla har skylda, Martin! Men det var faen så gøy på P3 Gull, du skulle ha vært der.

Når live-sendingen går til helvete ?

– I år blir det andre boller. Hvilke forventninger har dere til å stå der på scenen istedenfor, og lede showet? Hva er det beste som kan skje og hva er det verste som kan skje?

Martin tar på seg sitt ektefølte, uironiske fjes.

– Det beste som kan skje er at det blir dritgøy, som det forhåpentligvis blir. At alt går som planlagt og vi klarer å gjøre P3 Gull til noe nytt, fresht, kult og vårt eget. Det verste som kan skje …

– … er nok akkurat det samme svaret: At vi gjør det til vårt eget og får gjøre som vi vil, skyter Henrik inn med et glis.

Martin avfeier snurt den klassiske Henrik-sarkasmen og fortsetter.

– Nei, det er vel ikke det verste som kan skje, vel. Husk at det er live, så der har vi et nytt element av ting som kan gå galt. Hvis ting går til helvete, så er det ikke sånn at vi bare kan prøve om igjen – da må man faktisk stå i det.

Jonis nikker iherdig.

– Jeg stiller meg bak det Martin sier. Det verste som kan skje, er at vi improviserer oss inn i et forferdelig hjørne. Live.

Martin registrerer panikken i øynene til Jonis og forsøker å lette på stemningen.

– Men jeg føler også at det verste som kan skje er at ingen stormer scenen, som Leo Ajkic gjorde for fem år siden, legger han til.

Nå er trioen samstemte: enhver prisutdeling må ha en Kanye West eller Leo Ajkic, konkluderer de.

– Det er jo så jævlig gøy å se når ting går til helvete, forklarer Henrik.

– Det er gøy å se når ting går til helvete og det ikke er vår feil, presiserer Martin.

Hvordan dette går, får vi se når prisutdelingen går av stabelen lørdag 28. november. Det sendes direkte (dessverre) på NRK 1 kl. 21:10!