Johan Kornelius Tomta Strønen sitter ved kjøkkenbordet sitt i en leilighet på St. Hanshaugen. Foran han ligger et par med trommestikker.

Faren til Johan er trommis, og musikk har det 18 år gamle dansetalentet fra NRK-dokumentarserien «Kraft» en nær tilknytning til.

Men som liten ville han ikke spille eller synge med – Johan ville røre på seg.

– Det er som en kjemisk reaksjon som gjør at jeg blir dritfølsom. Det er som et drug, forteller han.

Kongen av pop

Johan var rundt åtte år da han begynte å danse. Forbildet hans var Michael Jackson, kongen av pop som behersket alle undergrenene av streetdance; hiphop, popping, locking.

– Jeg tror den første impulsen til de fleste barn er å hoppe og danse til musikk.

Det er kanskje en klisje, tenker Johan, at det var nettopp Michael Jackson som inspirerte han, men til den dag i dag er stjernen noen han ser opp til.

Nå driver Johan med all type dans, men har mest fokus på hiphop og streetdance.

På Subsdans, et dansestudio i Oslo, begynte han som liten på et undervisningskurs i nettopp Michael Jacksons dansestil, og etter hvert skulle Subsdans bli hans andre hjem. 

Der fikk han nemlig tilfluktsstedet han trengte.

Serotonin, sinne og stress

En periode av barndommen bodde streetdanseren med familien i Nittedal.

I Nittedal var det ingen av de andre guttene som danset, ingen som eksperimenterte med stil.

Johan skilte seg ut og ble et mål for mobberne. Han ble hengt ut, han fikk bank og hadde ikke så mange venner.

Selv om han ikke nødvendigvis tror det handler om kjønn, tror Johan det er mer akseptert for jenter å drive med dans.

Slike holdninger bunner i stereotypiene rundt det å være mann, tror han.

– Kroppene er jo ikke bygd for det ene eller andre. Stereotypien av en mann er at man for eksempel er hardhaus. Dans bryter med dette, det er veldig nakent og sårbart og ærlig.

I Nittedal tror han også det var mindre åpenhet for å bryte med normalen.

– Det var sementerte holdninger der, du var liksom «weird» uansett hvis du drev med noe annet enn fotball og håndball, mener Johan.

Likevel sluttet han ikke å danse. Dans ble skjoldet hans, selv om det ikke beskyttet han på skolen. Full av sinne og stress reiste han inn til Oslo hver dag, for på Subsdans, hos danselærerne Camilla Tellefsen og Mathias Jin Budtz, var han trygg. Der kunne ingen ta han.

– De pleide å si liksom «yo Johan, du kan chille nå, du er trygg her».

Når Johan danser, er det som om all serotonin i kroppen sprer seg. Musikken og dansen trigger mange gode følelser. Det er som et dopaminkick, en type lykkefølelse, forteller han. Men det trigger også mye vondt.

Dansen blir på mange måter som et speil på hvordan man har det, tror Johan. 

–  Det er litt som å høre på musikk når man har kjærlighetssorg, det er dritvondt liksom, men det hjelper.

Dans ser han på som veldig personlig og nakent, det er Johans måte å kommunisere på, måten han helst uttrykker seg på. Han legger hele seg frem på gulvet, forteller han. 

– Det er hjertet mitt som ligger der. 

Mye å by på

Nasir Sirikhan var med på å starte dansegruppa Quickstyle. Quickstyle har tatt verden med storm, gått viralt på sosiale medier, og har blant annet danset med Karpe da de i høst fylte Oslo Spektrum ti ganger.

Selv har Nasir sett Johan siden han var «kid» i dansestudioet Subsdans. Nasir synes Johan ikke bare har utviklet en egen dansestil, men også en egen personlighet.

– Det synes jeg er litt fett. Jeg føler han er en av individene som har veldig mye å by på. Jeg håper han ser dette selv og tar eierskap til det.

Nasir forteller at det en periode var mye bråk rundt Quickstyle-gutta.

– Vi havna i mye bråk fordi vi dansa eller var annerledes. Vi sto imot det fordi vi følte vi sto opp for mange flere enn oss selv.

Det var da Nasir var på Johans alder at de sto midt oppi det. Plutselig hadde Quickstyle vunnet «Norske Talenter» og fikk masse hat fra folk de ikke kjente. De opplevde det som rart å gi ekstremt mye av seg selv og bli møtt med at det ikke var ønsket.

– Heldigvis var vi tre stykker om det, som kunne sjekke inn med hverandre, og spørre «hva føler du?» Vi hadde en større visjon og et mål som gjorde at vi alltid ville fortsette, forteller Nasir.

Andre steder i hodet

Det var ikke før dokumentaren «Kraft» kom ut tidligere i høst at de rundt ham fikk med seg hvordan Johan hadde hatt det før vgs. Han fortalte nesten ingen hva som foregikk.

Dagene besto av skole, reise inn til Oslo for å trene, så søvn, og så skole igjen.

–  Det var hverdagen min i tre, fire, fem år.

Det gikk altså mest i trening, og i 2016 fikk Johan danse med Justin Bieber på Telenor arena, under «Purpose»-turnéen, etter å ha lagt ut en video der han danset til musikken til popstjernen.

Han glemmer aldri opplevelsen av å stå på en så stor scene.

Det var kanskje triggende for de som mobbet han å se at han fikk til det han likte å drive med, tror han. Men selv klarte han ikke å nyte tingene han oppnådde.

– Jeg var helt andre steder i hodet, det var en periode hvor jeg var så mye nervøs og redd at det tok overhånd.

Så kom han inn på streetdancelinja ved Edvard Munch videregående i Oslo, noe han hadde jobbet hardt for. Her snudde ting endelig.

Følelsesventilering

– På Munch er det åpenhet for å være deg selv, der finner du alltid noen uansett hvem du er, tror streetdanseren.

I en undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet kommer det frem at videregåendelinjen musikk, dans og drama er blant de som scoret lavest på mobbing. Her er det kun 2 prosent av elevene som har rapportert om mobbing i 2021.

Kanskje betyr dette at det er et åpnere, mer inkluderende miljø, slik Johan opplevde årene sine på Munch vgs?

– Å danse sammen med andre skaper unike bånd til hverandre, det er en helt egen følelsesmessig forbindelse, forklarer Agata Zelechowska.

Agata har forsket på menneskers forhold til rytmikk og de psykologiske faktorene som spiller inn i møte med musikk. Hun har en doktorgrad fra Ritmo ved UiO og jobber nå som forskningssjef for ACX Music i Oslo.

Hun tror det å bevege seg til musikk kan gi utløp for mange følelser. Hvis du har holdt følelser inne, får de muligheten til å ventileres. Det kan føles veldig kraftfullt å bevege seg til en rytme, forteller Agata.

– Du får muligheten til å la følelsene komme til overflaten, uttrykke dem gjennom bevegelse, og la dem gå.

Musikk trigger også minner, og nærmest som en tidsreise kan du mimre tilbake til stedet du var da du sist hørte en sang, forteller Agata.

En tidligere studie fra Finland viser at bevegelsene mennesker gjør til rytmer, er like individuelt som fingeravtrykk. Men hva er det som får oss til å ville røre på oss, og hvilke reaksjoner får vi av å digge til en sang?

Rytmiske skritt

Historisk sett har dansen vært viktig for mennesket i over 70.000 år, forteller Agata.

Tradisjonelt sett måtte mennesker bruke bevegelser for å lage musikk.

– Bare ved å gå og høre på skrittene våre assosierer vi lyd med bevegelse, forteller Agata.

Lyder, som er en form for vibrasjoner, engasjerer også den samme strukturen i øret (det vestibulære systemet) som gir oss balanse og romforståelse.

Det er en av grunnene til at det er lett å se for seg bevegelser når man hører på musikk, eller at man har lyst til å røre på seg.

– Å bevege oss til musikk hjelper oss å forstå den.

Ut ifra hvordan man beveger seg til musikk, kan det endre oppfatningen vi har av sangen.

På et vis kommuniserer vi med musikeren som har laget sangen idet vi beveger oss.

– Før det å lytte til innspilt musikk ble mulig, har vi alltid spilt, hørt på og danset til musikk som en sosial aktivitet. Hjernene våre oppfatter det fortsatt sånn.

Battles og betaling

Men hva om man ikke har mulighet til å høre sangen før man skal danse? Det tydeligste konkurranseelementet i dans er battling, og der er det DJ-en som velger musikken.

Johan er såpass selvsikker og har trent såpass lenge at han er komfortabel med battles. Alt er improvisasjon, men han vet hva han er god på. Og om DJ-en også er god, da klaffer det virkelig for 18-åringen.

Musikken og stilen har alt å si for dansingen, mener Johan. Det går mye i baggy jeans og behagelige klær. Det går også mye i rnb, soul og funk hvis han får velge selv.

– Du ser at folk går i det de synes er behagelig å danse i.

Etter at «Kraft» kom ut forteller Johan at det er flere som har vært overrasket over hvor mye trening og hardt arbeid som ligger bak en dansekarierre.

– Folk tror vi bare er gode til å danse naturlig, danser for lættis eller lærer oss for å kunne danse på fest.

Han tror denne typen holdninger også er noe av grunnen til at dansere gjerne er underbetalt, og at andre aktører ikke skjønner hvor mye tid som ligger bak en to minutters lang koreografi. Det kan ta opp mot tre uker å lage, forteller Johan.

Ikke bare levende rekvisitter

Nasir fra Quickstyle forteller at måten danseres arbeid har blitt sett på har vært deres evige kamp i 20 år. Ofte blir arbeidet sammenliknet med arbeidet som man legger ned på et kontor. Det går ikke, mener Nasir. For å sette det i perspektiv pleier han å si:

– Jeg har «bare» forberedt meg i 20 år for å levere det produktet jeg leverer.

Det gir en forståelse av at det man kjøper ikke bare er de ti minuttene, forteller Nasir. Selv om det ikke skjer så ofte nå lenger, har de jobbet for at dansere ikke skal bli neglisjert – at de isteden skal bli anerkjent som en del av showet, og at deres tilstedeværelse og identitet skulle settes pris på.

– Vi dansa ikke på et show hvor vi ikke fikk navnet vårt på døra backstage, hvis det kun sto «dansere». Vi jobba for å vise at vi er mer enn bare levende rekvisitter.

Til de nye generasjonene med dansere har Nasir et klart budskap: Det er viktig å tenke på hva som gir deg glede med det du gjør. Alle liker penger og fame, sier han. Men når du er mett av dette, hva gjør deg glad da? Det tror han det er viktig å huske på.

Vær åpen for å lære nye ting utenfor dans også, som kan være med på å styrke dansen din, påpeker Nasir.

– En danser er ikke bare en danser lenger. Ikke lås deg til at du bare er det hvis du har muligheten til å lære mer.

MER SOM DETTE: