Ahmad er 20 år gammel og bor i Askim. For tiden tar han en master i byggeteknikk og arkitektur i Ås. Dette er hans personlige mening.
Da jeg flyktet fra Iran, var jeg rundt 11 år. Jeg visste ikke hva som skulle skje med meg. Det var tøft og krevende.
Jeg er egentlig fra Afghanistan, men har vokst opp i Iran på grunn av krigen i Afghanistan. I Iran har jeg aldri følt meg hjemme. Jeg kunne heller ikke gå på skole. For hver dag som gikk, ble fremtiden min mer uklar. Jeg følte meg ofte utrygg.
Reisen til Europa var lang. Og jeg var innom flere land på veien. Jeg måtte flykte med bil og lastebil. Og ferden over havet var livsfarlig. Jeg flyktet i en liten oransje båt sammen med 40 andre. Båten var helt stappa.
Men jeg er ikke alene om denne reisen. Det ble bosatt over 35.000 flyktninger i Norge i fjor. Disse menneskene flyktet fra krig, fattigdom og klimautsatte områder.
Så hvis du er en av dem, har jeg noen råd til deg.
Da jeg kom hit, var alt nytt og utfordrende. Jeg måtte vende meg til kulturen, været, oppførsel og språket. Alt dette samtidig som jeg ville beholde egen kultur og tradisjoner.
Jeg husker at matvarene var helt annerledes. I Iran var grønnsakene og frukten helt fersk, men her er den pakket inn i plast. Jeg husker også at jeg syntes nordmenn festet sykt mye. De var jo på byen nesten hver helg.
Også var det mye mindre tuting i trafikken. Folk stoppet faktisk for fotgjengere her.
Språket var veldig tøft for min del. Jeg hadde ingen kjennskap til alfabetet eller grammatikken. Det tror jeg gjelder mange som flykter. Men det er en fordel om du kan engelsk. Da er du ett skritt lenger enn andre.
Men jeg var fast bestemt på at jeg skulle lære meg det.
Så jeg lyttet alltid når folk snakket. Hørte etter på hvordan de pratet, og hva slags ord de brukte. Og jeg prøvde alltid å være rundt folk som snakket norsk.
Da jeg kom hjem fra skolen, så jeg også mange timer med barne-TV. Jeg prøvde også å gjenta ting høyt for meg selv.
Men det viktigste var at jeg ikke var redd for å «faile».
Jeg tror det er viktig at man har disiplin og ikke er redd for å dumme seg ut. Kast deg ut i det, og bli med på alle mulige aktiviteter som kan gjøre det enklere å lære seg norsk.
Mange av oss flyktninger er oppvokst i en helt annen kultur. Og jeg vet at det er krevende å vende seg til.
Jeg var vant til å spise på gulvet, eller å sove der. Det var heller ikke snakk om å ha sitt eget rom. Alle sov i samme rom (stua). Og når du fikk besøk, var de nødt til å bli til etter middag.
Men viktigst av alt: Alltid jobb for å oppnå drømmene dine. Ikke gi deg til du får det du faktisk vil ha.
Ingenting er lett, og ingenting vokser på trær. Mulighetene ligger der, men du må finne ut av hvordan du skal gripe dem. Tenk på grunnen til at du har flyktet, og ikke glem hvor vanskelig det var å komme hit.
Og hvis du møter noen som nettopp har flyttet til Norge: Vær tålmodig! Det er ikke enkelt. Og du bør sette stor pris på at man har brukt så mye tid på det.
Prøv å sette deg inn i deres liv. Hva hadde skjedd hvis du hadde dratt til et helt fremmed land? Med et helt fremmed språk? Tenk på hvordan du selv ville blitt behandlet.
