Rebecca Glæserud Thorsen (23) studerer musikkvitenskap med utdypning i psykologi ved Universitetet i Oslo. Dette er hennes personlige mening.
Mandag morgen våknet jeg til artikkelen «Derfor vil jeg ha tilbake noen av koronatiltakene» . Skribenten Hennie er som meg, kronisk syk, ung voksen og student. Jeg er så glad hun delte dette og setter fokus på saken. Vi sitter faktisk med fasiten – la tilbudene stå!
Hadde ikke koronatiltakene blitt innført, hadde jeg mistet muligheten til å få en relevant utdanning, om noen i det hele tatt. Jeg hadde også vært tilbake i en enda tøffere hverdag med NAV i hælene. Mest sannsynlig hadde jeg også vært nødt til å selge leiligheten.
Ikke misforstå meg. Korona har vært en utfordrende tid. Men det var ikke utelukkende negative konsekvenser, og det ble spesielt tydelig for oss med kronisk sykdom. Jeg har nemlig selv et utmattelsessyndrom og fibromyalgi. Jeg lever med sterke smerter, og har ikke opplevd å være uthvilt siden jeg var 18 år. I de verste periodene kan jeg sove 18-20 timer i døgnet.
Jeg har ikke opplevd å være uthvilt siden jeg var 18 år.
Denne høsten var undervisningen både fysisk og digital. Det gjorde at jeg kunne fortsette å følge studiene, til tross for den dårlige helsen. Jeg var for dårlig til å møte opp på alle forelesninger, men i stedet for å bli merket som «for syk» til å studere, ble mye tilrettelagt. Forelesningene ble digitalisert. Pensum ble gjort tilgjengelig på nett. Og studiekrav ble mer fleksible.
Uten tilbudene som kom med pandemien, hadde ikke jeg skrevet bacheloroppgave nå. Uten fleksible studier og støtte, hadde jeg heller ikke hatt økonomi til å forsørge meg selv. Det hadde ikke vært lett å finne en fleksibel jobb, uten utdanning. Derfor er sannsynligheten stor for at jeg ville mistet leiligheten og vært nødt til å flytte hjem til mor.
Hver gang jeg nevnte at jeg satte pris på flere av tilbudene, som for eksempel digitale konserter, ble jeg ofte misforstått for å sette pris på pandemien. Det var ikke plass til å mene at disse tilbudene kunne ha positiv effekt.
Jeg ble ofte misforstått for å sette pris på pandemien.
Vi lærte oss jo tross alt nye teknikker for å skape tilgjengelighet og inkludering. Dette er tilbud som ikke går utover de som ikke trenger dem, men som er livsviktige for oss som har behov for dem. Vi ber dere ikke stenge ned landet på nytt, men om å la tilbudene stå.
Nå som vi har lært hvor lett det er å ha hjemmekontor, bør det også være mulig å utvikle tilrettelagte stillinger der kronikere også kan yte godt i arbeid. Vi kan ikke kreve at arbeid som kan gjøres hjemmefra, må utføres på et kontor.
La tilbudene som inkluderer oss, bli stående. Ikke dytt oss enda lenger ut av samfunnet enn vi allerede er. Vi kronikere mister veldig mye når vi blir syke. Både av oss selv, vårt sosiale liv, karriere, og av håp og drømmer om fremtiden.
Vær så snill og ta oppfordringen til Hennie: La noen av tilbudene bli!
Les også Hennie Amundsens innlegg om hvorfor hun savner noen av koronatiltakene her.
