Hennie sitter i sofaen hjemme i studenboligen sin. Hun har stort krøllete hår, strikkegenser og olabukse. Hun ser på oss med et mykt blikk mens hun lener seg mot sofaputen. Til høyre i bildet er det tre illustrerte armer med norske flagg som veiver i stuen hennes. Til venstre for Hennie henger det en illustrert TV på veggen. På skjermen ser vi statsminister Jonas Gahr Støre smile stort. Han holder et munnbind i høyre hånd. I snakkeboblen sier han: «Regjeringen fjerner alle koronatiltakene».
SAVNER TILTAK: Hennie Amundsen (21) år er kronisk syk med ME, og savner noen av koronatiltakene. Foto: Maud Lervik / Illustrasjon: Hennie Amundsen (bildet er manipulert)
MENING:

– Derfor vil jeg ha tilbake noen av koronatiltakene

Foto:
Hennie Amundsen (21)Student
Publisert 28.03.22 08:00

Hennie Amundsen (21) er student ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, og er kronisk syk med ME . Dette er hennes personlige mening.

Nå har samfunnet vært åpent en stund, og jeg skjønner at mange er glade for å få hverdagen tilbake. Samtidig er vi flere som fortsatt er « stuck » hjemme mens alle nyter livet ute. Det høres kanskje rart ut, men jeg savner noen av koronatiltakene.

Mens alle klaget på at «undervisning på Zoom var helt jævlig» eller at de synes det var «tullete å se på denne konserten hjemmefra», var det mange som endelig fikk delta i samfunnet.

Jeg har mer eller mindre levd med restriksjoner i ti år allerede, da jeg som 11-åring fikk diagnosen ME.

Nært portrett av Hennie Amundsen som ser i kamera. Hun har stort og krøllete hår.
LEVER MED ME: Hennie fikk diagnosen ME som 11-åring. Foto: Maud Lervik

Tro meg, jeg skjønner at det suger å være isolert. Det suger å ikke kunne dra på konsert til yndlingsbandet sitt. Det suger å ikke kunne møte venner for å ta en pils.

Men jeg tør påstå at det suger enda litt mer når man er kronisk syk i tillegg.

Ingen ting endret seg for oss da dere fikk hverdagen tilbake.

Folk som meg vet hvordan det føles å sette livet på vent på ubestemt tid. Vi vet hvordan det føles at hverdagen er uforutsigbar. Aldri har dere forstått oss så mye som under pandemien, selv om dere kanskje ikke er klar over det selv.

Det å ha ME er isolerende. Det er ensomt, og det er ingen som helt forstår hvordan du har det. Så la meg prøve å forklare hvordan det er for meg:

Tenk at du blir tvunget til å løpe en mil mens du har influensa og attpåtil er skikkelig bakfull. Da sitter du kaaanskje igjen med samme følelse i kroppen som jeg har etter en dag på skolen. Eller se for deg at du må legge deg litt etter en dusj, fordi kroppen ikke klarer å holde deg oppe stort lenger (spesielt etter en hårvask, det skal gudene vite).

En sliten person med joggesko, treningsbukse og en treningstopp med skriften «ME-maraton». Personen henger med kroppen og verkende armer. Foran ansiktet er det svart krussedull som minner litt om et svart hull.
FØLELSEN AV ME: Hennie beskriver følelsen av ME som om at man blir tvunget til å løpe en mil mens man har influensa og attpåtil er skikkelig bakfull. Illustrasjon: Hennie Amundsen

Nedstenging betydde at vi måtte finne nye måter å gjøre ting på. Flere av disse nye metodene fungerte faktisk bedre for oss som er kronisk syke. De var mer inkluderende, og vi opplevde at verden kom ned på vårt tempo.

Det du har sett på som kjedelige tiltak, har jeg sett som enorme muligheter.

Her er noen eksempler på hva som ble bedre og mer tilgjengelig for kronikere under pandemien:

  • Jobb og skole hjemmefra
  • Viktige samtaler og møter har blitt tatt over telefon og Zoom
  • Mulighet for legebesøk digitalt
  • Online eventer, slik som konserter, teater og lignende

Ingen sier at friske mennesker trenger å bruke disse tilbudene, og ingen sier at samfunnet ikke burde finne «tilbake til normalen». Men det kan vel ikke være så vanskelig å opprettholde de for folk som har behov for det?

Hennie smiler stort mens hun sitter i sengen og kikker på dataen hennes.
TEATER HJEMMEFRA: Koronatiltakene gjorde at Hennie kunne være med på jobb, skole og teater hjemmefra. Foto: Maud Lervik

Jeg misunner friske mennesker den enorme tilretteleggingen som har blitt igangsatt for at dere skal kunne leve så normalt som mulig under pandemien. Jeg håper dere forstår hvor utrolig privilegert det faktisk er.

Jeg mener vi kan og bør vurdere å beholde flere av disse tiltakene for mennesker som har behov for det, i et forsøk på å gjøre verden til et mer tilgjengelig sted for alle.

Det eneste dere trenger å gjøre, er å la tiltak bli til tilbud.