Hennie Amundsen (21) er student ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, og er kronisk syk med ME . Dette er hennes personlige mening.
Nå har samfunnet vært åpent en stund, og jeg skjønner at mange er glade for å få hverdagen tilbake. Samtidig er vi flere som fortsatt er « stuck » hjemme mens alle nyter livet ute. Det høres kanskje rart ut, men jeg savner noen av koronatiltakene.
Mens alle klaget på at «undervisning på Zoom var helt jævlig» eller at de synes det var «tullete å se på denne konserten hjemmefra», var det mange som endelig fikk delta i samfunnet.
Jeg har mer eller mindre levd med restriksjoner i ti år allerede, da jeg som 11-åring fikk diagnosen ME.
Tro meg, jeg skjønner at det suger å være isolert. Det suger å ikke kunne dra på konsert til yndlingsbandet sitt. Det suger å ikke kunne møte venner for å ta en pils.
Men jeg tør påstå at det suger enda litt mer når man er kronisk syk i tillegg.
Ingen ting endret seg for oss da dere fikk hverdagen tilbake.
Folk som meg vet hvordan det føles å sette livet på vent på ubestemt tid. Vi vet hvordan det føles at hverdagen er uforutsigbar. Aldri har dere forstått oss så mye som under pandemien, selv om dere kanskje ikke er klar over det selv.
Det å ha ME er isolerende. Det er ensomt, og det er ingen som helt forstår hvordan du har det. Så la meg prøve å forklare hvordan det er for meg:
Tenk at du blir tvunget til å løpe en mil mens du har influensa og attpåtil er skikkelig bakfull. Da sitter du kaaanskje igjen med samme følelse i kroppen som jeg har etter en dag på skolen. Eller se for deg at du må legge deg litt etter en dusj, fordi kroppen ikke klarer å holde deg oppe stort lenger (spesielt etter en hårvask, det skal gudene vite).
Nedstenging betydde at vi måtte finne nye måter å gjøre ting på. Flere av disse nye metodene fungerte faktisk bedre for oss som er kronisk syke. De var mer inkluderende, og vi opplevde at verden kom ned på vårt tempo.
Det du har sett på som kjedelige tiltak, har jeg sett som enorme muligheter.
Her er noen eksempler på hva som ble bedre og mer tilgjengelig for kronikere under pandemien:
- Jobb og skole hjemmefra
- Viktige samtaler og møter har blitt tatt over telefon og Zoom
- Mulighet for legebesøk digitalt
- Online eventer, slik som konserter, teater og lignende
Ingen sier at friske mennesker trenger å bruke disse tilbudene, og ingen sier at samfunnet ikke burde finne «tilbake til normalen». Men det kan vel ikke være så vanskelig å opprettholde de for folk som har behov for det?
Jeg misunner friske mennesker den enorme tilretteleggingen som har blitt igangsatt for at dere skal kunne leve så normalt som mulig under pandemien. Jeg håper dere forstår hvor utrolig privilegert det faktisk er.
Jeg mener vi kan og bør vurdere å beholde flere av disse tiltakene for mennesker som har behov for det, i et forsøk på å gjøre verden til et mer tilgjengelig sted for alle.
Det eneste dere trenger å gjøre, er å la tiltak bli til tilbud.
