Mattis (22) er for tiden student i Bergen, men er egentlig freksting fra Østfold. Dette er hans personlige mening.
For en stund siden bodde jeg i en periode på Bali. Tiden min der forandret synet mitt på hvordan vi lever i Norge. Jeg lærte hvordan vi kan få et mye varmere samfunn.
På Bali fant jeg folk så hjelpsomme at du ikke ville trodd det selv. Her smiler og hjelper de hverandre med den minste ting. Hvis jeg leter etter en penn, er det plutselig tre folk som hjelper meg med å finne en.
I starten trodde jeg det bare var fordi jeg var turist. Men etter hvert oppdaget jeg at balinesere hjelper hverandre med alt fra å rygge ut biler til å bære varer. Selv om de ikke tjener penger på det!
De har generelt en ekstremt varm fremtoning, og de er lette å snakke med. Jeg så aldri noen som kranglet. Og det var alltid så mye latter og humor i gatene.
Sånn er det ikke hjemme i Norge. Vi har alle hørt det klassiske eksempelet med bussen. Hvis det oppstår blikkontakt mellom to nordmenn, ser man bort. I Bali derimot smiler man til hverandre.
I Norge er det heller ikke så lett å bli kjent med nye mennesker.
Se for deg dette: Du er på Sørenga i Oslo og setter deg ned ved siden av noen du ikke kjenner. Da blir du sett på som rar, blir du ikke?
De kan si ting som «Ehh, du, her er det egentlig opptatt». Ellers blir det klein stillhet, og du føler at du bare er i veien.
Her på Bali er det noe helt annet. Man sier «ja» til å bli kjent med nye og synes det er helt greit at en fremmed setter seg ned ved siden av seg. Det er mye mer uforpliktende og easy-going.
Hvorfor har ikke flere nordmenn denne innstillingen?
Ofte når jeg er på matbutikken her til lands, pleier jeg å spørre fremmede hva de skal ha til middag. Da er responsen veldig ulik. Noen svarer, andre ikke. De fleste tar ut airpodden, litt halvirritert.
Men noen ganger hender det at fremmede er villige til å dele hemmelige triks med meg. De har vist meg hvor det «beste» produktet ligger eller gitt meg en god middagsanbefaling. Det gjør all kleinheten verdt det.
Men det er ikke bare balinesere som har en bedre innstilling. Nordmenn er også bedre på Bali.
Nesten alle nordmennene jeg møtte her, var åpne og ville bli venner. Samtidig er jeg bombesikker på at hvis jeg hadde møtt dem på vors i Norge, hadde det ikke skjedd på samme måte.
Hvorfor er det så mye lettere å komme innpå hverandre når man har til felles å ha brukt masse penger på å forlate Norge?
Jeg skulle selv gjerne bodd i et Norge med de nordmennene jeg møter på ferie, fjellet og havet. Er dette mulig, eller er vi bare fiendtlig innstilt av kultur og natur?
For eksempel skal du ikke mer enn 400 meter opp på Fløyen i Bergen før vi har skiftet innstilling. Da kan vi plutselig dele en appelsin sammen, selv om vi ikke hadde enset hverandre på byen.
Jeg personlig tror det ligger mye i kulturen vår. De uskrevne normene om at det er deg og dine som gjelder, alle utenfor er ikke velkomne. Snakk om jantelov!
Men hva kan være løsningen?
Jeg skjønner at det fort kan bli slitsomt hvis alle du møter, skal være din nye bestevenn. Det er helt naturlig at man ikke kommer overens med alle man møter.
Men jeg tror vi kan bli bedre til å vise varme – slik blant annet balinesere gjør. Det finnes mange jeg ikke likte første gangen jeg møtte dem, men som senere har vist seg å bli gode venner. Det er KUN fordi jeg ga dem en ekstra sjanse.
Det skal mye til for å forandre en hel kultur, men jeg har troen på at ringvirkninger vil hjelpe oss langt. Tenk på det neste gang du får øyekontakt med en fremmed på bussen. Smil! Se hvordan du får den andre personen til å smile også.
Det koster deg jo ingenting. Du ofrer ingenting. Det er bare et smil.
