Thia (22) er fra Skarnes. Hun bor i Oslo, der hun studerer og jobber. Dette er hennes personlige mening.
Miriam Flo skriver om alle fordelene ved å bo på bygda kontra å bo i byen, og at barn blir mer «robuste» av en landlig oppvekst.
Jeg har også, som Flo, vokst opp i en liten bygd. Stedet heter Skarnes, og ligger i Sør-Odal kommune, cirka en time fra hovedstaden. I 15 år av livet mitt har jeg bodd på et bitte lite sted bestående av rundt 2500 innbyggere. Hit skal jeg nok aldri flytte tilbake.
Det er absolutt ingenting galt med å ville bo på bygda, tvert imot er jeg glad for at Bygde-Norge vil fortsette å eksistere da min generasjon tar over voksenbestanden der. Jeg er likevel ikke en av dem, og det er mange grunner til at jeg resten av mitt liv, kommer til å bo i by.
Dagen jeg flyttet inn i min første leiebolig på Torshov i Oslo, gråt jeg mye. Litt på grunn av sorgen over å måtte flytte fra familien og vennene jeg er så glad i, men mest på grunn av ren glede. Det var en stor lettelse. Endelig skjedde det jeg hadde drømt om i godt over ti år.
Det var aldri et alternativ for meg å bli igjen på bygda, eller å flytte til byen for å studere, for så å flytte tilbake igjen. Da jeg satt meg ned i den lille leiligheten i den store byen, føltes det som om jeg endelig hadde kommet hjem.
I sitt innlegg, prater Flo mye om hvordan bygdesamfunnet har ryggen din og passer på deg om det skulle skje at du falt utenfor. Det er dessverre ikke slik jeg har opplevd det. Når jeg sitter og skriver dette innlegget, knyter det seg litt i magen fordi jeg vet hva som kan skje om jeg går imot den «gode og varme» bygdekulturen.
For slik som Flo skriver, stemmer det at nabokjerringa vet om alt du driver med. Det er litt på godt, men mest på vondt. Det er ikke slik at et mindre samfunn gjør det lettere å føle seg inkludert og som en del av det stedet man bor på. Om man ikke følger de normene som er satt, kan det ha store konsekvenser for livskvaliteten, og det blir lagt merke til i mye større grad.
I byen kan jeg være meg selv. I byen trenger jeg ikke bekymre meg for hva andre måtte tenke, mene og synes om meg. Jeg opplever mer aksept i byen. Det finnes så utrolig mange forskjellige mennesker her, og nesten alle finner noen man passer med. Man er ikke venner med hverandre bare fordi man har gått i en klasse på 22 stykker som tilfeldigvis vokste opp med deg.
Jeg er glad for at jeg på en søndag, kan gå ned på jokeren i pysj og parkas, uten å måtte slå av en prat med hver tredje person jeg møter. Eller gjemme meg fordi skravlebøtta i bygda nesten ikke kan vente med å fortelle hvor tafatt Thia så ut da hun møtte henne på butikken.
Om det skjer noe stort eller flaut i livet mitt, kan jeg prosessere det på egen hånd, eller fortelle det til de jeg vil uten å være redd for hvor fort det vil gå før alle andre vet om det. Jeg føler meg ikke usynlig, jeg føler meg fri.
Jeg tror ikke jeg hadde vært noe mindre robust om jeg hadde vokst opp i byen, enn jeg har gjort på bygda. Selvfølgelig er jeg veldig takknemlig for alt bygda har lært meg og jeg ville ikke vært foruten de opplevelsene jeg har der. Men jeg mener ikke at en oppvekst på bygda nødvendigvis er bedre enn en i byen. Man trenger begge deler for å få et variert og mangfoldig samfunn, men jeg tror ikke løsningen er å rakke ned på folk i byene for å få bygdene til å virke mer attraktive.
Når jeg en gang i livet skal få barn, vil jeg at de skal føle at de kan være seg selv uten å måtte tenke over hvert steg de tar. Og selv om Flo fokuserer på hvor robuste barna skal bli i bygda, håper jeg barna mine i byen blir åpne, frie og lekne sjeler som ikke må bruke barndomstiden sin på å planlegge, eller gud forby haike, til skolen.
De skal få oppleve IMAX på Odeon, fotball på Vålerenga, søndagsmarked på Birkelunden, bading på Sørenga og skiturer i Nordmarka. Veien hjem til besteforeldrene på Skarnes er uansett ikke så lang når de trenger litt frisk bygdeluft i lungene.
Enig eller uenig med Thia? Si din mening i kommentarfeltet.
