MENING:

– Slutt å være redd for oss med schizofreni

Erlend Gade (24) har diagnosen schizofreni, og mener vi må snakke mer om psykose og slutte å være redd for de som har schizofreni.
P3 Meninger: - Vi er flinke til å snakke om angst, men jeg ønsker å gå lenger. Jeg vil snakke om psykose. Foto: Maud Lervik
Erlend Gade (24)Fotograf
Publisert 21.02.22 08:00 / Oppdatert 21.02.22 09:46

Erlend Gade (24) har diagnosen schizofreni. Dette er hans personlige mening.

En psykotisk opplevelse er mest sannsynlig ikke som du tror.

«Splittet personlighet», «farlige personer», «kan klikke helt uten videre». Dette er typiske utsagn brukt om personer med schizofreni. Vi har hørt dem vi også, vi som har diagnosen. Men jeg vet at det ikke stemmer.

Ofte handler en psykotisk opplevelse om å oppleve en annen virkelighet enn det andre gjør.

Det kan være små ting, som å ha en overbevisning om at du ikke redde opp senga helt riktig, eller større ting, som å oppleve seg selv og andre som noe personene rundt ikke kjenner igjen.

Jeg skjønner at dette er vanskelig å sette seg inn i. Derfor skal jeg prøve å gi et innblikk i hvordan en psykose kan være.

Episoden jeg skal fortelle om er ikke av de verste jeg har hatt, men den er nokså typisk, og kanskje til og med litt komisk.

Her kommer ́n:

Jeg hadde jobbet godt de første to timene av arbeidsdagen på hjemmekontor, og følte meg bra. Ja, kanskje litt ekstra bra denne dagen.

I det fjerne kunne jeg plutselig høre en ulende lyd, en slags alarm av noe slag. Det er vanskelig å sette ord på hvordan den høres ut. Kanskje en blanding av sivilforsvarets flyalarm og en eldre brannalarm. Omtrent sytti-tretti i flyalarmens favør.

Lyden er ikke ukjent for meg. Noen ganger kommer den flere ganger i uka, og andre ganger kan det gå måneder mellom hver gang jeg hører den.

Jeg har flere ganger prøvd å ta opptak av alarmen med mobilen slik at jeg kan vise den til andre. Likevel er den akkurat for langt unna, og mobilen min har akkurat for svak mikrofon, til å fange den opp. Så det er aldri noe lyd på opptaket.

Etter å ha jobbet videre en stund kjenner jeg at det kunne smake godt med en kjeks til kaffen. Idet jeg reiser meg for å hente den nyåpna pakken i skapet, er det som om noe har endret seg.

Jeg fikk en rar følelse av at rommet i seg selv ikke ville ha meg der.

«Men jeg bor jo her», sa jeg høyt.

En lys stemme svarte, og jeg var sikker på at den kom fra bak døren til soverommet. Naturligvis gikk jeg bort og åpnet døren.

«Hva var det du sa?» kommenterte jeg.

«Du bor jo ikke her, du», svarte stemmen.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg var i feil hjem.

Herregud, jeg må komme meg ut før de som bor her kommer hjem. Jeg småløp til gangen og tok på meg sko og jakke i all hast.

Kjeksen!

Dette var kanskje ikke mitt hjem, men det var i alle fall min kjeks.

Jeg åpnet skapet, tok tak i kjeksen og nærmest løp ut av leiligheten. Akkurat som hjemme hos meg, var det også her fire etasjer ned til bakgården.

Nede på gata prøvde jeg å konsentrere meg om å finne ut av hvor jeg egentlig bodde.

Jeg tenkte at en kjeks kanskje kunne hjelpe på hukommelsen, men oppdaget at det ikke var kjeksen jeg hadde røsket med meg, men en boks med kikerter.

Det er ikke så farlig nå. Om jeg var langt hjemmefra, kunne jeg jo spise kikertene om jeg ble sulten.

Litt opp i gata var det en bar som fungerte som kafé på dagtid. Den kjente jeg godt igjen, og jeg gikk inn satte meg ned.

«Der er du igjen», sa bartenderen som fungerte som barrista på dagtid.

«Se det», svarte jeg med et nikk og et smil.

Jeg visste han var fra Sørlandet, så noen ganger svarte jeg «Se det» for gøy. Kaffen kom på bordet, varm og svart, akkurat slik jeg liker den.

Jeg drakk opp.

Det var på tide å dra hjem. Så deilig at jeg kun bodde noen få husnummer fra kaféen.

Jeg gikk ned gata, inn i bakgården og opp de fire etasjene.

Det var på tide å jobbe litt videre.

Merkelig historie, ikke sant?

Uansett hva en person med schizofreni kan oppleve, eller hvordan personen kan oppleves, vil jeg si: Ikke vær redd for oss.

Det at jeg hører alarmer i det fjerne eller tror jeg ikke lenger bor i leiligheten min, er noe jeg opplever. Ikke du.

Når det vi hører, ser eller opplever er skummelt og grufullt, går disse symptomene vanligvis bare ut over oss. Det er på ingen måte en enkel sykdom å bære, og det kan ta lang tid å lære å leve med den.

Så snakk om psykose, og lær om psykose!

Og vær så snill: Møt oss ikke med stigma, tabuer og stereotypi. Vi er ikke farlige. Vi er ikke gale, skumle eller fortapte. Møt oss med forståelse og respekt. Vi er faktisk veldig like dere.

Vi er individuelle mennesker, bare med en litt hardere knute på skoen.