Kim (21) er fra Hareid og jobber i klesbutikk. Dette er hans personlige mening.
Jeg ble adoptert fra et barnehjem i Sør-Korea da jeg var fire måneder gammel, til foreldrene mine på Hareid.
Det er mange som ser på adopsjon som en dårlig ting, kanskje på grunn av familier som blir «oppløst» eller uskikkede adoptivforeldre. Men for meg endret det livet mitt.
Hvis jeg ikke hadde blitt adoptert til Norge, ville jeg nok vokst opp på barnehjemmet. Dermed mener jeg at adopsjon kan være positivt dersom det gjøres riktig.
Selv om jeg har hatt en fin barndom, så har det også vært ganger hvor jeg har følt meg utenfor. Jeg har fått rare blikk av folk som har møtt foreldrene mine og meg.
Jeg husker spesielt en gang på ungdomsskolen, da vi lærte om gener og arv. Vi fikk en oppgave om øye- og hårfarge, og hvordan vi har arvet det fra foreldrene våre. Jeg følte meg litt utstøtt og rar.
Klassekameratene mine kunne jo bare dra hjem og se på foreldrene sine for å fylle ut skjemaet. Det kunne ikke jeg.
Det ble også en del rare spørsmål da jeg var yngre og kompiser møtte foreldrene mine, to hvite voksne. Jeg kan skjønne at barndomsvennene mine hadde en del spørsmål.
Jeg synes det er kult at folk er så nysgjerrig på hva adopsjon er og hvordan det fungerer. At de spør for å lære, ikke for å være nedlatende.
Jeg vet at det finnes mange adopterte som kan føle at de ikke passer inn. Men bare fordi det er slik for noen, betyr det ikke at det er tilfelle for alle.
Jeg har mange interesser som mine søsken eller familie ikke har. Jeg er den eneste som driver med idrett og som har interesser som ikke er så «A4». Jeg føler meg fortsatt som en del av familien selv om jeg ikke matcher dem.
Jeg er klar over at det finnes barn som har blitt tvangsadoptert, kidnappet og tatt fra familien sin. Til tross for alle de negative sidene, ser jeg fortsatt på en adopsjon som en utrolig bra ting.
Hvis det er en part som virkelig ønsker seg barn, og foreldre som ikke vil eller er i stand til å forsørge et barn, så kan adopsjon være en god løsning. Så lenge det handler om hva som er best for barnet.
Hadde jeg vokst opp på barnehjemmet, ville jeg nok fremdeles hatt en mors- eller farsfigur i livet mitt. Men jeg hadde ikke hatt den familien jeg elsker i dag. Eller de samme vennene.
I dag har jeg en støttende familie, fine venner og en haug med valgmuligheter i livet. Sannsynligheten for at jeg ville hatt det samme i Sør-Korea, er svært liten.
