Oda er fra Løkken Verk, en liten plass i Trøndelag. For tiden studerer hun sykepleie i Molde. Dette er hennes personlige mening.
Jeg var 16 år da legen min mente jeg hadde «flink pike»-syndromet. Det stemte på en prikk. Jeg har alltid vært veldig selvkritisk, og jeg har aldri følt at jeg gjør ting bra nok.
Men jo eldre jeg ble, gikk det mer opp for meg at noe var galt. Det var noe mer enn bare et ønske om å prestere.
For å forklare alt jeg følte innvendig, er den beste sammenligningen «en indre motor som aldri stopper».
Jeg hadde mye urolige tanker som slet meg ut. Jeg var skikkelig energisk, glad, ivrig og effektiv.
Også plutselig var jeg helt annerledes. Plutselig var jeg helt motsatt. Fraværende, deprimert og hadde mye angst. Det var store kontraster og utrolig slitsomt.
Jeg var liksom aldri helt Oda.
Etter flere år i helsevesenet fikk jeg diagnosen ADHD.
Jeg husker fortsatt lettelsen. Endelig fikk jeg svar.
Svar på hvorfor dagene mine er som en virvelvind av følelser. Hvorfor jeg sliter med å legge ting fra meg og kverner på de samme tankene. Det er jo fordi jeg har ADHD!
Men som kvinne med ADHD er min erfaring at jeg ikke ble hørt. Mine symptomer ble sammenlignet med hva som var det mest typiske for gutter.
Altså: Er du ikke gutt og har typiske tegn i barndommen som aggresjon eller urolighet, er de kjappe med å utelukke den diagnosen.
Det som det ikke er mye fokus på, er: Alle som har en diagnose, har ikke nøyaktig likt sykdomsforløp, symptomer eller lignende.
Som barn var jeg sjenert og stille med mennesker jeg ikke følte meg trygg på. Jeg dagdrømte og mistet ofte fokus i timene. Men fordi jeg ikke sprang i gangene eller ropte høyest, ble det ikke lagt merke til.
Det er synd og ikke slik det bør være.
I løpet av en dag har jeg rukket å følt på: glede, frustrasjon, sinne, sorg, panikk. Listen er lang og den beste beskrivelsen hørte jeg fra Herman Flesvig: «Det er som er berg-og-dalbane».
Herman Flesvig er også blitt et stort forbilde for meg. Og det er en liten tanke hos meg som sier følgende «Ja, men når han har gjort så sinnssykt mye bra, så kanskje jeg også kan klare det jeg vil?».
I dag har jeg det bedre enn noen gang. Jeg går fortsatt til psykolog og er åpen om det. Jeg tror at alle sammen hadde hatt godt av en utenforstående samtalepartner i perioder.
Jeg går første året på sykepleien og har faktisk klart å komme meg gjennom godt over første halvåret der - til tross for alt. Det hadde jeg ikke trodd for noen år siden.
Jeg håper at flere unge jenter blir sett sånn at de slipper å gå gjennom alt det jeg har opplevd. For det unner jeg virkelig ingen.
Og hvis du står litt fast i helsevesenet, så vil jeg si én ting: Ikke gi opp. Det blir bedre.
