Ingeborg Wahl (21) er oppvokst på Frøya i Trøndelag. Nå studerer hun i Trondheim. Dette er hennes personlige mening.
Det går ikke én dag uten at det dukker opp noen på sosiale medier som har en eller annen psykisk lidelse de vil dele med omverden. Uansett om det er et Instagram-innlegg, en Snapchat-video eller en TikTok.
Noen legger ut videoer av at de får et angstanfall mens de putter en eller annen vakker Harry Styles-låt i bakgrunnen. Andre legger ut videoer om «Syv tegn på at du har ADHD», selv om de absolutt ikke er utdannet psykolog.
For å sette det på spissen: Det er nesten blitt mer populært å blotte sin mentale helse på sosiale medier der alle kan se og lese, enn det er å legge ut bilde av den flotte familien sin.
Og det er ikke bare i feeden på sosiale medier dette fenomenet opptrer. Det skjer på bussen, i klasserommet, i vennegjengen og på byen. Det virker rett og slett som om man snakker om psykiske lidelser på samme måte som man snakker om været.
Det er nesten blitt en bagatell. Som om det ikke betyr så veldig mye. For alle har det jo uansett. Eller?
«Jeg har så angst etter helgen»
«Jeg blir deprimert av dette her»
«Jeg har helt OCD på å rydde rommet»
Jeg må innrømme at jeg også har brukt fraser som dette. Likevel er det et usunt hverdagsspråk som jeg tror kan undergrave de som faktisk har en diagnose. Og jeg mener det sender feil signal til de som virkelig sliter.
Når vi bagatelliserer alvorlige diagnoser på denne måten, kan det gi inntrykk av at «alle» er psykisk syke på et eller annet vis. At det nesten er blitt trendy i dagens samfunn. Men er vi kanskje bare blitt flinke til å diagnostisere oss selv?
Misforstå meg rett, det er veldig fint med åpenhet. Det er viktig å vite at man ikke er alene om vanskelige ting her i verden. Det er bra å vite hvor man kan søke hjelp, og det er helt supert med råd om hvordan man kan ivareta sin mentale helse. Det er faktisk helt essensielt at vi lever i et samfunn hvor psykiske lidelser ikke er tabubelagt og stigmatisert.
Og hvis man virkelig sliter, så må man selvsagt oppsøke profesjonell hjelp. Det er det ingen tvil om. Men hvor enkelt er det å forstå at du trenger hjelp, når psykiske lidelser er blitt til en bagatell?
Jeg synes personlig at romantisering og overeksponering virkelig pisser på de som har ordentlige problemer og utfordringer med psyken sin. I verste fall kan det føre til at folk tror de sliter med angst, når de egentlig bare kjenner på menneskelige følelser.
Og kanskje gjør denne eksponeringen at vi alle blir litt hypokonder. Det er tross alt ikke rart man stiller spørsmål ved sin egen mentale helse, når man støtt og stadig blir konfrontert med alt som kan være galt med en selv. Og når det nesten virker som at det er litt hipt i tillegg, da blir det enda vanskeligere.
Det er vanlig å ha en dårlig dag, kanskje gråte litt til og med, uten å nødvendigvis ha angst eller depresjon. For å gi noen eksempler: Du er stressa for eksamen. Du har ikke angst. Du er lei deg fordi du er blitt dumpet. Du har ikke depresjon. Og du er glad i et ryddig rom. Du har ikke OCD.
Vi trenger ikke å bagatellisere og glamorisere psykiske lidelser ved å gjøre det til en del av vår dagligtale. Det er tross alt normalt med følelser.
