KULTURKAOS: Evin synes det har vært forvirrende å forholde seg til norsk, kurdisk og tyrkisk kultur. Foto: Kim Erlandsen
MENING:

– I Norge er jeg for kurdisk. I Tyrkia er jeg for norsk

Foto:
Evin Durmaz (24)Psykologistudent
Publisert 20.06.22 08:00 / Oppdatert 23.10.23 20:31

Evin Durmaz (24) er fra Tyrkia, men bor i Oslo. Hun tar en bachelor i psykologisk helsearbeid. Dette er hennes personlige mening.

Jeg heter Evin, og jeg er tyrkisk, kurdisk og norsk. Og noen ganger er jeg ingen av delene. Hele livet mitt har jeg stått med en fot i hver kultur, og jeg har slitt med at jeg ikke føler meg helt hjemme noe sted.

Hele min oppvekst har jeg flyttet rundt over hele verden. Opprinnelig er jeg kurder fra Tyrkia, men jeg ble født i Sveits. Jeg har også bodd i USA og Tyskland, før vi bosatte oss i Norge da jeg var åtte år.

Jeg var veldig ung under all flyttingen. Og jeg forsto ikke alltid at vi kom fra en annen plass når vi flyttet til nye steder. Jeg var faktisk ikke klar over at jeg var kurder før i 2013. Det første jeg tenkte var «Hva er en kurder, haha?»

Hva er en kurder?

Det har mildt sagt vært forvirrende å forholde seg til alle de forskjellige kulturene. Jeg fikk ofte høre at jeg ikke kunne nok om kulturene, og at jeg ikke passet inn. Jeg følte meg aldri god nok, og jeg ble aldri tatt seriøst.

Det har vært en stor påkjenning å føle at jeg ikke klarer å leve opp til andres forventninger. Dette har bidratt til at jeg har følt meg utenfor og fremmedgjort i det miljøet som liksom skulle være «mitt».

Jeg har følt meg utenfor og fremmedgjort

Evin

Når jeg reiser tilbake til hjemlandet, føler jeg meg som en fremmed. Folk mener familien min og jeg er blitt «fornorsket», og at vi snakker for dårlig tyrkisk. Jeg har opplevd å bli ledd av når jeg har forsøkt å snakke tyrkisk, fordi jeg noen ganger har problemer med å ordlegge meg riktig.

Men jeg føler også press fra det tyrkiske miljøet her i Norge. Det er et enormt stort fokus på at vi må ivareta vår egen kultur, og ikke glemme hvor vi «egentlig» kommer fra. Mange har fordommer mot meg og mine kunnskaper om egen kultur, og de mener jeg «ikke kan nok».

Jeg merker det særlig på besteforeldregenerasjonen. Mange besteforeldre har hatt en stor overgang fra landsbyen i Tyrkia til Norge. De har vært redde for at deres egen kultur skal bli glemt eller fornorsket. Det er kanskje derfor de har vært veldig strenge med oss som kom etter.

Jeg synes ikke det er så lett i Norge heller. Her har vi blitt sett på som fremmede, til tross for at vi snakker flytende norsk. Det er nok fordi vi ser «annerledes» ut. Vi har ikke blondt hår og blå øyne, så for noen vil vi aldri være «norske» nok.

Det har vært vanskelig å sjonglere alle disse kulturene. Jeg føler aldri jeg er blitt tatt helt seriøst de ulike stedene jeg har bodd. Men med årene har jeg innsett at det ikke nødvendigvis er like viktig for meg å knytte min tilhørighet til hvor jeg kommer fra.

Jeg liker ikke å definere meg selv med å si hvor jeg er fra. Det er ikke det som har formet meg. Om jeg er norsk, tyrkisk eller kurdisk, har lite å si for meg. Det er blitt viktig for meg å finne tilhørighet i mitt indre.

Jeg definerer meg selv ut ifra hva jeg står for og hva jeg kan bidra med for å gjøre verden til et bedre sted. Ikke hvor jeg er født. Eller hvor jeg har bodd. Eller hvem som er mine foreldre. Men hvem jeg er, og hva jeg gjør. Det er det eneste som betyr noe.

KURDISK: Evin har på seg en tradisjonell nasjonaldrakt. Foto: Kim Erlandsen