Nora Suljemani (22) studerer statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Dette er hennes personlige mening.
Jeg har albinisme. Det betyr at jeg mangler pigmentet melanin i huden, håret og øynene. Det er også grunnen til at jeg er sterkt synshemmet og ser ganske annerledes ut.
Dette gjør meg ofte til kveldens underholdning. Mitt utseende og min funksjonsevne blir fort tema på festen. Jeg må ofte forsvare meg selv mot både fordommer og unødvendige kommentarer.
«Oi, så du blir aldri solbrent?»
«Det virker jo helt håpløst med den stokken. Hvor mye ser du egentlig? Ser du meg nå?»
«Kan du være med på moroa når du går ut, selv om du er blind?»
Jeg er lei av å bli klovnen på festen. Jeg er lei av rare blikk og kommentarer. Jeg er lei av at fremmede tar bilde av meg. På grunn av dette lar jeg ofte være å dra på fester eller gå ut på byen sammen med venner.
Jeg vet jeg ser annerledes ut, men kan vi ikke snakke om noe annet?
Jeg skjønner at folk er nysgjerrige, og jeg er glad for at folk spør meg direkte istedenfor å spekulere, snakke høyt eller snakke bak ryggen min. Men det må settes noen grenser for hva som er lov og ikke lov å si.
«Hvorfor er du så hvit, har du badet i klor?»
«Er du en vampyr?»
«Du kunne lett vært min bestemor, hvor gammel er du egentlig?»
Jeg tror ikke alltid at de som spør meg om ting, gjør det for å være slemme. De har kanskje ikke fått vite hva som er innafor å si.
Vi burde lære mer om mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Kanskje allerede på barneskolen. Dette kan være veldig nyttig for å bygge et mer åpent og inkluderende samfunn, og vi slipper forhåpentlig å bli mobbet, trakassert og ekskludert.
For alle disse fordommene og kommentarene kan være med på å hindre meg og andre fra å bruke hjelpemidler som stokk, forstørrelsesglass og briller. Noe jeg er nødt til å bruke for å kunne fungere i hverdagen.
Å akseptere at jeg har en funksjonshemming, har ikke vært lett. Og mange av disse kommentarene har såret meg og gjort meg usikker på meg selv.
Humor og ironi har vært viktig for meg å bekjempe de negative kommentarene.
Det har tatt lang tid å bygge opp selvtilliten min. I dag går jeg stolt rundt med favorittgenseren min hvor det står «legally blind» på.
Selv om jeg har det bedre nå, vet jeg at mange andre som også ser annerledes ut, sliter. I tillegg til mer kunnskap bør vi få til mer representasjon – innen politikken, samfunnsdebatter, media og TV generelt. Jo synligere vi er, jo vanligere blir det å se folk som meg.
Og hvis du ser meg på fest: Jeg vil gjerne snakke med deg! Men helst ikke om hvordan jeg ser ut.
