Nor (23) er en artist som bor i Oslo. Dette er hennes personlige mening.
Når jeg leser om at Atle Antonsen har blitt anmeldt for å ha utsatt Sumaya Jirde Ali for rasistiske hatytringer , er det flere ting som ryster meg.
Jeg rystes selvfølgelig først og fremst av opplevelsen til en ung svart muslimsk kvinne som prøvde å gjøre noe så hverdagslig som å tilbringe tid med en venninne i offentligheten.
At det finnes folk blant oss med slike holdninger er alltid vondt å erkjenne, men det som får hjertet mitt til å synke enda mer, er at i en situasjon der så tydelig rasisme er beskrevet, var det nesten ingen som grep inn.
Hvis man ser bort fra venninnen til Ali, så var det kun ett annet vitne som grep inn. Det at det ikke er selvfølgelig at grov rasisme skal møtes med motstand, kan være en forklaring på hvorfor enkelte føler seg komfortable med å behandle andre på voldelig vis.
Bruken av voldsbegrepet er bevisst. Når mennesker som er vitne til åpenbar diskriminering velger å være passive, så sier det noe om normaliseringen av vold mot mennesker med minoritetsbakgrunn, enten det er psykisk eller fysisk vold. Det forteller meg at vi som samfunn ikke evner å se volden når den er rett foran oss, og at vi ikke våger å kalle den for det den er.
Det forteller meg at vi som samfunn ikke evner å se volden når den er rett foran oss
Det Antonsen gjorde, ifølge beskrivelsen fra både Ali og vitner, var å peke henne ut som om det var en iboende forskjell på henne og de andre på Bar Boca den kvelden. En grunnleggende annerledeshet som ikke bare skulle poengteres av én, men bekreftes av de rundt.
Slik væremåte og slike ytringer sender ut signaler om at hvis man ser ut som Ali, så burde man forvente å bli skremt, hetset, ydmyket og gjort så utilpass at man for sin egen trygghet og mentale helse må forlate stedet. De fleste ville nok sagt at de tar avstand fra slike holdninger, men hvorfor opplever mange likevel at de står alene når de blir utsatt for rasisme?
Vi vokser opp i et samfunn der vi blir fortalt at vi har et felles ansvar om å gripe inn dersom noen utsettes for noe som ikke er greit. Å ha tillit til at en fremmed vil strekke ut en hånd dersom det trengs, er noe av det som gir oss tryggheten vi trenger for å bevege oss i samfunnet med lave skuldre.
Å ha tillit til at en fremmed vil strekke ut en hånd dersom det trengs, er noe av det som gir oss tryggheten vi trenger
Å kjenne rasismen på kroppen er noe som både skaper fysisk og psykisk uhelse, og når de som vitner rasismen velger å tie er det med på å legitimere det utenforskapet rasistiske ytringer har som mål å skape.
Å stå opp mot rasisme i hverdagen er ikke noe som krever heltemot, og det kan ikke være forbeholdt de som ikke er konfliktsky. Det er et felles ansvar vi alle har i kampen for et samfunn der ingen møter diskriminering. Til deg som tier fordi du ikke vil gjøre ting ukomfortabelt, hvem er det som blir ukomfortabel av at du sier ifra, og er det deres følelser som burde beskyttes?
Å være en tilskuer til rasisme er det som burde gjøre oss alle ukomfortable, det burde vekke sinne og uro i oss at det kan bli stilt spørsmålstegn rundt verdien av et annet menneske.
Å være en tilskuer til rasisme burde gjøre oss alle ukomfortable
Sorgen Ali beskriver, er noe mange av oss som har opplevd rasisme kan kjenne oss igjen i, den smertefulle påminnelsen om at det fortsatt er mennesker rundt oss som ikke ser oss på samme måte som vi ser dem.
Det er enkelt å si at man ikke har rasistiske verdier, men til syvende sist er det handlinger og ikke ord som fører samfunnet fremover.
Hver gang du bruker stemmen din der andre tier, oppfordrer de rundt deg til å være solidarisk eller skaper rom for mangfold, så er du med på å bane veien mot et empatisk, rettferdig og trygt samfunn, der ingen trenger å grue seg til en venninnekveld på byen.
Vil du delta i diskusjonen? Skriv inn din kommentar nedenfor, eller send inn din mening til meninger@nrk.no.
