Line (22) er fra Nesodden, men bor i Oslo. Denne våren har hun vært med på NRK-serien « Vennejakten » . Dette er hennes personlige mening.
Første gangen jeg kjente på ensomhet var jeg seks år. Det var første skoledag, og det var ingen som hadde lyst til å sitte med meg. Og forøvrig ingen dager etter det.
Jeg var mye alene på skolen. Spiste lunsj alene på do eller satt i et skur i friminuttet. Jeg begynte å tenke at jeg var feilen. At det var noe galt med meg. Og at jeg var årsaken til at ingen ville være med meg.
Jeg husker godt da jeg fikk min første ordentlige venn. Det var i sjette klasse. Hun betyr utrolig mye for meg den dag i dag.
Nå er jeg 22 år, og jeg er fortsatt ensom. Jeg har ikke mange å dele mine dager med. Jeg omgås med folk på jobb, men ellers er jeg mye alene.
Folk har lite tid eller bor langt unna. Det jeg søker og trenger, er noen å møte regelmessig og som jeg føler at møter mine behov og verdier.
Det er veldig skummelt og vanskelig å få venner i voksen alder. Tanken på at noen skal si nei, er skummel. Men hvordan går man frem for å finne og skape nye relasjoner?
Når man vokser opp, er det mange sosiale arenaer hvor man blir kjent med nye mennesker. Barnehage. Skole. Studier. Hobbyer. Her får mange venner og lærer seg hvordan man skal samarbeide med andre.
Men ikke alle vennene man får her, blir med deg resten av livet. Noen har studievenner som forsvinner. Andre føler at de glir fra hverandre når vennene får kjæreste eller barn.
Eller andre har i likhet med meg ikke fått så mange nære venner.
Jeg synes personlig det var vanskeligst å finne ut hvor jeg skal treffe folk. Jeg meldte meg inn i en Facebook-gruppe som heter «Hey girl». Her la jeg ut et innlegg hvor jeg var ærlig om at jeg følte meg ensom og spurte om noen ville møtes.
Jeg fikk veldig god respons og endte opp med å møte en person derfra. Men når man møter noen over nett, blir det fort veldig overfladisk. Det føles også litt unaturlig. Hva har skjedd med ekte og fysiske menneskemøter?
Samtidig er det også viktig at man våger å dra på ting alene. For eksempel: Test ut «speed friending».
Plukk med deg en bok, strikketøy, sudoku, eller hva enn du liker å fikle med, og ta deg en tur ut. Eller dra på kino eller et museum. Tør å kjenne på det å gjøre usosiale sosiale ting helt alene. Kanskje det vil gjøre det lettere å ta neste steg?
Jeg var for eksempel nylig på en kafe som hadde et initiativ hvor man kunne velge en skravlekopp dersom man ville snakke med andre på kafeen. Jeg synes det var en fantastisk måte å gjøre det litt tryggere å slå av en prat.
Denne våren har jeg også vært med på « Vennejakten » hvor jeg er blitt kjent med helt fantastiske mennesker. Jeg husker jeg tvilte litt på om jeg skulle tørre å si ja. Det var jo noe helt nytt som jeg aldri hadde gjort før.
Men jeg våget å gå ut av min egen komfortsone, og jeg fikk en fantastisk fin opplevelse ut av det.
Jeg synes det er vanskelig og litt merkelig å skulle gi råd til folk. Men hvis jeg skulle gitt et råd: Å tørre å kjenne på det som er ubehagelig. Det å tørre å være åpen og ærlig i møte med seg selv og andre.
Det er noe vi må bli flinkere til generelt, fordi ja livet og verden kan være vondt og ubehagelig. Men det gjør ingenting! Det er sånn det er å være menneske. Det er naturlig og ekte.
Hvis du har lyst til å si hei til en fremmed, kan du tenke sånn her: Er det skummelt? Ja. Er det farlig og kan det skade deg på noen måte? Nei.
Ved å analysere hvor rasjonell frykten er, finner jeg det lettere å gjøre ting som føles vanskelig.
Så kast deg ut i det. Og livet blir så mye rikere om du våger. Tro meg. Du får noe ut av det uavhengig om det går slik man hadde håpet eller ikke, fordi du vokser bittelitt hver gang du tør.
Er du under 25 år og har noe på hjertet? Send din mening til meninger@nrk.no
