Andrea er en bergenser som bor i Oslo. Hun har tidligere jobbet i P3. I sommer var hun programleder i «P3sommer». Nå jobber hun frilans. Dette er hennes personlige mening.
En tidlig desembermorgen skrudde jeg på radioen. Mellom alle julesangene og den gode stemningen snakket de om hvor mye de gledet seg til alle julebordene de skulle på, og at det nesten ble litt for mange nå før jul.
Det fikk meg til å tenke på min egen førjulstid. Ingen julebord sto dekket med mitt navn på. Jeg var ikke invitert til en eneste julelunsj eller pepperkakebaking. Min desemberkalender har helt ærlig vært ganske tom.
Denne morgenen følte jeg meg totalt mislykket og ensom. Alt dette til tross for at jeg har gode venner jeg er veldig glad i, og jeg er privilegert som har en nydelig familie å reise hjem til.
Det er vel ikke bare meg som føler at alle er invitert på disse festlighetene nå i julen? Julebord med jobben. Julebord med verdens verste jenter. Guttas julebord. Julebord med nye gjengen, og julebord med den gamle gjengen. Julebord med partner, og julebord uten partner. Julebord med idrettslaget. Julefesten på andre juledag.
La oss for all del ikke glemme julefestlighetenes største begivenhet: nyttårsaften. Dagen vi gjør norgesmesterskap i å løpe mellom middager og fester i høye hæler og glatte dressko.
Julebord og andre festligheter virker å være en like naturlig del av julen som riskrem, Sølvguttene og «Tre nøtter til Askepott». Det blir vel ikke ordentlig jul uten paljettkjoler, dress og en solid sjanse for fylleangst dagen derpå?
Det er ikke det at selve julebordet eller festen er så viktig. Litt ribbe, akevitt og sprukne nylonstrømper kan jeg helt fint ordne selv. Det er heller følelsen av at julen funker som et forstørrelsesglass på året som har gått. Et nådeløst forstørrelsesglass som zoomer inn på hvor mislykket jeg er, alt jeg ikke får til, og alle gjengene og fellesskapene jeg ikke er en del av.
Og jeg vet hva du tenker: «Ta deg sammen, og ta initiativ til alt dette selv, Andrea». Tro meg, det var også en tanke som gikk igjen i hodet mitt den dagen ensomheten traff meg som en julekule. Ingenting blir bedre av at jeg ligger inne og marinerer i mitt egne, miserable selskap.
Men jeg ville heller spist 40 store marsipangriser på rappen, enn å plage noen med å legge til enda et julebord, pepperkakebaking eller juleverksted i en tilsynelatende allerede fullstappet kalender.
Logisk? Kanskje ikke.
Men vi er midt i en høytid hvor mange er invitert på mye. Men for alt jeg vet, er like mange invitert på lite. Noen er til og med ikke invitert på noen ting.
Julen er full av skjebner som av ulike årsaker kjenner på denne litt store, diffuse men vanlige følelsen: ensomhet. En følelse av at man ikke hører til et sted, og at man ikke blir sett av andre mennesker.
Ofte er det de som er invitert på mye, som havner på sosiale medier.
Ofte er det de som er invitert på mye, som havner på sosiale medier. Det er de som blir snakket om, de det er lett å sammenligne seg med. Ikke fullt så ofte hører eller ser vi Instagram-innleggene eller storyene om de som sitter alene i julen og feirer den i stillhet.
Jeg er heldig og fikk noen fine julebord med mitt bordkort på, etter at jeg turte å snakke høyt om denne følelsen. I 2023 skal jeg bli flinkere til å oppsøke ulike fellesskap. Jeg må ta større og mindre initiativ med både nye, gamle, fjerne og nære venner, for å unngå å falle i samme ensomhetsfelle neste år.
Men tankene mine går til alle dem som har kjent på lignende følelser både i førjulstid og nå i romjulen. Vit at du ikke er alene i å kjenne på ensomheten. Den ligger der mellom alt gavepapiret og julekakene.
Julen skal gå over i år også, og det blir bedre. Frem til det skal jeg prøve å legge vekk sosiale medier, og sørge for at det alltid står en ekstra stol rundt mitt bord.
Har du fått med deg denne? Jenny (21) åpnet opp om ensomhet.
