Marie er født og oppvokst i Bergen. Hun går første året på helse og oppvekst ved Åsane videregående skole. Dette er hennes personlige mening.
«Hvordan gidder du å jobbe så mye?» eller «Må du tørke dem i rumpen?» Dette er noe jeg ofte hører når jeg forteller folk hvor jeg jobber. De synes det virker ekkelt, slitsom og kjedelig.
Jeg begynte nylig å jobbe på sykehjem, og før jeg startet hadde jeg mange av de samme fordommene. Og det er ikke så rart.
For når jeg åpner nettavisene, kjennes det ut som jeg kun leser overskrifter som problematiserer jobben helsefagarbeidere gjør.
Det er synd at mange unges første møte med eldreomsorgen er gjennom skrekkhistorier.
Jeg jobber på en skjermet demensavdeling og har aldri hatt en kjedelig dag på jobb. Beboerne har ofte masse humor, og vi pleierne gjør vårt beste for å lage god stemning på jobb.
Jeg har aldri hatt en vakt uten en god latter.
Det å jobbe med mennesker har alltid gitt meg mye glede, men jeg trodde aldri at det var eldreomsorgen jeg skulle trives best i. Det handlet nok mye om at jeg hadde fått feil inntrykk av hva jobben innebar.
Debatten stormet spesielt i januar da Brennpunkt slapp dokumentarserien «Omsorg bak lukkede dører» .
Dokumentaren bestod av både skjult opptak og intervjuer med pårørende og helsearbeidere. Den rettet oppmerksomheten mot underbemanning, lav lønn og dårlige arbeidsforhold.
Kritikk er selvfølgelig lov, men det er viktig å tenke over hvordan den blir fortalt og hvilke konsekvenser man kan få.
Jeg har selv tatt meg selv i å føle meg usikker på jobben. Det er ikke på grunn av kollegene mine eller pasientene, men fordi jeg ser meg over skulderen i frykt for et skjult overvåkingskamera. At noe jeg gjør på jobb skal bli klippet helt ut av kontekst.
Det er stadig færre som søker seg inn på helse- og oppvekstfag . Og det skjønner jeg godt, slik eldreomsorgen fremstilles for tiden. Det er ikke bare pressens skyld, men hvordan vi snakker om helsevesenet ellers i samfunnet også.
Det har vært masse diskusjoner og debatter om alt som har gått så feil i eldreomsorgen, men det snakkes altfor sjelden om alt som faktisk er bra.
Jeg er redd for at dokumentarer som Brennpunkt og den konstante negative omtalen av eldreomsorgen kan forsterke folks frykt og fordommer til helsevesenet.
For skal man vise fram de vonde sidene ved eldreomsorgen, er det også viktig å løfte fram de som faktisk gjør en god jobb. Og de få positive reportasjene forsvinner i all den negative omtalen.
Jeg vil ha flere dokumentarer som viser pleiere som danser til Elvis med beboere. Flere saker om de gode samtalene vi har om å vokse opp i gamle dager. Og enda flere reportasjer om temakvelder med god mat, musikk og underholdning hvor beboerne storkoser seg.
For vi finnes vi også. Vi som bryr oss. Vi som synes denne jobben er fantastisk og som ønsker at flere skal være med på laget.
Hvis vi skal kunne ta godt vare på hverandre, trenger vi faktisk mennesker som ønsker å jobbe i eldreomsorgen. De som ønsker å være med på å gjøre den enda bedre.
