Helene (22) har langt mørkt hår med midtskill. Hun har på seg jeans en topp og en skjorte. Hun holder seg for ørene mens hun har et seriøst blikk mot kamera. Rundt henne er det fire munner som smatter og slafser på nudler en burger chips og et eple.
SLAFSING: Eplespising og grisete burgere er Helenes mareritt. Fotomontasje: Maud Lervik, NRK P3
MENING:

– Smatting, slafsing og slurping. Jeg får panikk

Helene smiler mykt mot kamera. Hun har øreringer og et smykke rundt halsen. Hun har mørkt hår med mitdskill og en hvit skjorte.
Helene Halås (22)Barista
Publisert 28.08.23 08:00 / Oppdatert 31.08.23 10:10

Helene er fra Sørumsand i Viken, men bor for tiden i Sandefjord hvor hun jobber som barista. Dette er hennes personlige mening.

De fleste går gjennom dagen uten særlig bryderi. Lunsj mellom forelesninger, kaffepause på jobb eller kø på butikken. For meg kan de samme situasjonene være helt grusomme.

Hverdagen min overdøves heller av høye tyggelyder, tung pusting fra tette neser eller snufsing.

Jeg har misofoni. Det betyr at jeg har en lavere terskel for enkelte «vanlige» lyder, som smatting, snufsing, kremting, hosting og pusting. Men det kan også være klikkelyder, pipelyder, skrapelyder og knekke lyder av fingre og tær.

Det finnes ingen fasit på hva man blir trigget av og ikke. Det kommer helt an på personen, og alle reagerer forskjellig.

Hva er misofoni?

Når jeg for eksempel hører tygge- og pustelyder, reagerer jeg med å bli stresset.

Jeg hyperventilerer og begynner å gråte, og jeg gjør alt jeg kan for å komme meg vekk. Deretter kan jeg ofte bli sint, fordi det føles som om lydene aldri forsvinner.

Jeg kan stikke fingrene i ørene for å blokkere lydene eller bite meg i leppen for å tenke på andre ting. Om jeg deler rom med noen som snorker eller smatter, kan jeg miste nattesøvnen.

Det som foregår inni hodet mitt, kan sammenlignes med en eksplosjon.

Alle mulige lyder og tanker surrer oppe i hodet mitt på en gang, men jeg klarer ikke oppfatte noe av det som skjer. Jeg får panikk.

Jeg prøver å holde meg unna lyder eller plasser som kan være triggende, som for eksempel fulle kafeer. Jeg prøver også å unngå å sitte ved siden av noen på kollektivtransport.

Når jeg forteller folk at jeg har misofoni, sier de aller fleste «Oj, hva er det?» Det virker som om folk aldri har hørt om eller vet hva det er.

Noen sier «Er denne lyden plagsom?» mens de lager ekle smattelyder. Og andre sier: «Så ille er det vel ikke?» Noen tror også at jeg bare reagerer for å få oppmerksomhet. Da merker jeg at jeg blir veldig frustrert og oppgitt.

Jeg blir lei meg av tanken på at folk kan tenke sånt om andre og erte dem med et reelt problem. Om jeg kunne velge, hadde ikke slike lyder plaget meg i det hele tatt. Men jeg kan ikke noe for det.

Helene har langt mørkt hår med midtskill og store øreringer. Vi ser profilen av ansiktet hennes mens hun trekker håret til siden for å vise frem øret sitt. Hun har et seriøst blikk.

Det virker nesten som det er litt tabubelagt å si at man har misofoni. Folk vil ikke snakke om det, fordi man er redd for å bli misforstått.

Jeg skjønner at man ikke kan noe for at man snufser eller tygger maten sin. Og jeg kan ikke si til folk at de må slutte å puste, fordi det trigger meg.

Men man må samtidig forstå at jeg synes det er vanskelig, og vi må prøve å tilrettelegge så godt man kan.

Så du skal for all del ikke undervurdere hvor viktig det er å vise omsorg og forståelse overfor en som sliter med misofoni. Om det så er å snyte seg på toalettet eller å spørre om det går fint at du spiser foran meg.

Det får i alle fall meg til å føle meg litt mindre alene og utenfor.

Selv om misofoni er blitt forsket på, mener jeg vi har en lang vei å gå. Jeg vil vite mer om hva som foregår i selve hjernen. Jeg vil vite mer om hvilke stimulerende behandlinger som kan være langvarige. Og så mye mer.

Responsen jeg får når jeg forteller folk at jeg har misofoni, er et tydelig tegn på at vi ikke snakker nok om temaet eller tar problemet på alvor. Det må vi gjøre noe med.

Vi trenger å møte hverandre med respekt og omsorg - uansett hva slags lidelser man har.

Helene har langt mørkt hår med midtskill. Hun har på seg jeans en topp og en skjorte. Hun står foran en vegg og holder litt i skjorten. Hun smiler mykt mot kamera.
MENINGER: Har du noe på hjertet? Skriv til meninger@nrk.no

Kommentarer