– Min sykdom er usynlig. Derfor får jeg ikke hund

Jeanette (25) er født og oppvokst i Hof i Holmestrand. Dette er hennes personlige mening.

Du har sikkert sett det på TikTok eller Instagram. De søte hundene som fungerer som et hjelpemiddel for folk med ulike utfordringer.

Er du svaksynt, kan du ha rett på førerhund. Om du har en fysisk funksjonsvariasjon, kan en servicehund hjelpe deg med ulike fysiske gjøremål du ikke greier selv. Alt fra ting som må plukkes opp til dører som må åpnes.

Om du derimot er som meg, er det plutselig mye vanskeligere. For min lidelse er skjult.

Jeg lurer jo på hvorfor retten til et slikt hjelpemiddel i Norge forsvinner så fort problemet «sitter mellom ørene» og ikke i kroppen?

Jeg kunne kjenne iveren første gang jeg søkte opp «psykiatrisk servicehund». Søkeresultat: eksisterer ikke. Likevel er alle enige om at hund er bra for ens psykiske helse, det sier jo forskningen !

I både Danmark og Sverige utdannes det psykiatriske servicehunder som kan hjelpe på tilstander lik den jeg har, men i Norge er vi fortsatt stuck på terapihunder.

Dette er et fantastisk tilbud som hjelper mange, men det betyr også at man ikke har sin egen hund. En som bare er sin.

Du må oppsøke terapihundene selv hver eneste gang. Dessuten er de ikke trent på samme måte som servicehunder er. De er ikke ment som et hjelpemiddel, men emosjonell støtte. Mange av oss trenger noe mer.

Selv har jeg posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det er en diagnose som kort fortalt gjør at alt er veldig skummelt i tide og utide: mennesker, ulike lyder, offentlige steder og mye mer.

Alt blander seg sammen til en smørje av symptomer som er vanskelig å håndtere uten et såkalt «anker» i hverdagen. Noe som drar deg ned på jorda igjen og holder deg «her og nå». Uten dette spinner ting fort ut av kontroll.

For noen holder det med et trygt objekt. For meg ble hunden min ankeret.

Han kjøpte jeg i håp om en friere hverdag. Og på mange måter hjalp det meg enormt. Opp og ut om morgenen. Et lite og trygt vesen å lene seg på når verden ble for mye.

Man kan trene hunden så mye man vil, men så lenge det ikke finnes noen gode ordninger, kommer man ikke særlig langt.

For eksempel å få fri tilgang til offentlige steder, slik at hunden kan utføre oppgavene den er trent til på best mulig vis. Det kan man ikke i dag.

Samtidig kunne ikke hunden hjelpe meg der det trengtes mest, han var heller ikke trent til det. Han er jo bare en «vanlig» hund.

For min del betød det at jeg til slutt ble nødt til å flytte fra et selvstendig byliv, hjem til bygda hos foreldrene mine. Jeg mistet på mange måter autonomien i mitt eget liv.

Hadde jeg derimot hatt en psykiatrisk servicehund, hadde det kanskje gitt meg en bedre, tryggere og mer selvstendig hverdag, men også bedre livskvalitet.

Ikke bare fordi hunden kan være med meg overalt, men også fordi det finnes ting en hund kan trenes opp til når det gjelder diagnosen PTSD.

Hunden kan blokkere, gjøre såkalt «deep pressure therapy», merke forskjeller i puls ved et panikkanfall og forhindre dette, samt avbryte flashbacks for å nevne noe.

Jeg har selv erfart dette hos en venn av meg som sitter i rullestol. Hun fikk en helt ny hverdag med servicehund. Ikke bare fysisk, men også psykisk.

Jeg mener at det bør eksistere et tilbud uavhengig av diagnose. Som baserer seg på behovet, fremfor hvilken diagnose du har. Forskjellen mellom tilbudet jeg og venninnen min får i dag, er bare at det er synligere hos en av oss.

Slik burde det ikke være.

Se NRK-serien «Min superhund» HER