På mandag publiserte P3 Meninger et leserinnlegg fra Jesper (21) som tok et oppgjør med overivrige fotballfans . Nå får han svar fra fotballglade Tobias (23).
Jesper (21) mener det er noe galt hvis uken din blir ødelagt om favorittlaget ditt taper, kun fordi de prydet sengetøyet ditt da du var 12 år. Eksempelbruken til Jesper traff meg litt for direkte til å ikke produsere et motsvar.
Det var nemlig Liverpool som prydet både sengetøyet og veggene på rommet mitt som 12-åring. Og jeg kunne ikke vært mer uenig med påstandene i leserinnlegget.
Alle fotballfans, om du så måtte heie på Manchester United, Arsenal eller Sunderland, kjenner på det samme engasjementet. Den samme kjærligheten. Jeg tror at følelsen er den samme om laget ditt vinner mesterligaen, eller om det rykker opp fra tredje- til andredivisjon. Det er nettopp det som er poenget her.
Påstanden til Jesper om at det er merkelig å ha en emosjonell tilknytning til et lag man likte som barn, tolker jeg som veldig paradoksal. Selvfølgelig har mennesker en emosjonell tilknytning til det man likte som barn?
Det er det minst merkelige i hele verden. Man kan jo ikke spille Pokémon for alltid. Derfor spiller man Football Fantasy.
Hvis kampen er betydningsfull nok, kan nemlig et tap ødelegge dagen min.
Hvis kampen er betydningsfull nok, kan nemlig et tap ødelegge dagen min. I verste fall uken min. Jesper bør heller spørre «hvorfor er det slik», enn å henvise til psykologer og terapi. Jeg vil ha meg frabedt en slik retorikk.
Jeg ser ikke noe problem i å være lidenskapelig engasjert, så lenge det ikke har voldelige og ødeleggende konsekvenser. Uansett om det er fotball eller sjakk - en lidenskap skal ikke undertrykkes.
Jesper har derimot et holdbart poeng. Det er problematisk med en distansert og konstant forbanna farsfigur som prioriterer Liverpool fremfor barn og familie. Dette trenger imidlertid ikke å ha så mye med fotball å gjøre direkte.
Det er uansett et stort feiltrekk å plassere alle fotballengasjerte i samme kategori. Hvorfor er det et problem å ta hensyn til noen fordi kampen gikk dårlig? Er det noe fundamentalt galt med meg om jeg blir bitter av at Liverpool havner ett poeng bak ligamesterne (for andre gang på fire år!)?
Jeg kan forstå at noen oppfatter dette som trivielt og tåpelig. Men det er egentlig irrelevant at det er fotball som er årsaken. Ekte følelser trenger ikke rettferdiggjøres.
Også går det gjerne over etter hvert, slik som med alle andre nederlag man opplever her i livet. Nederlag som kan påvirke humøret, og som vi andre kan velge å respektere eller ignorere.
Fotball er nettopp følelser, og det faktum har forårsaket flaue og skammelige seanser. Det har utløst kriger (i fire dager mellom Honduras og El Salvador i 1969), og det har vært en arena for rasisme, diskriminering og vold.
Ikke minst er årets verdensmesterskap arrangert av et land som driver med systematisk brudd på menneskerettigheter. Fotball er politikk, og fotball er makt. Dessverre.
Fotball er politikk, og fotball er makt. Dessverre.
Jesper mener vi må ha i bakhodet at det ikke er «stormingen av Berlinmuren man er en del av». Denne påstanden passer dårlig inn når man snakker om betydningen av fotball.
Til tross for en mørk bakside, er sporten en arena for fellesskap og tilhørighet. Ikke minst så er det en perfekt plattform, med sitt glødende engasjement og sin enorme følgerskare, for nettopp å ta opp kampen mot diskriminering og undertrykkelse.
Det er et potensial som hverken Jesper eller noen andre som har lite til overs for fotball, skal undervurdere betydningen av. «Fotball kan endre verden», sies det, og det gjør den faktisk også.
Det er så enormt mye mer enn «bare» fotball, og jeg nekter å finne meg en annen hobby bare fordi jeg blir forbanna av en fotballkamp. Det er et engasjement jeg håper at aldri forsvinner.
