– Når jeg først fikk den forespørselen, så tenkte jeg bare: «Det kan jeg ikke takke nei til.»
P3.no møter en blid og energisk Madeléne på en rolig kafe i hjembyen Fredrikstad. Det har gått et halvt år siden hun fikk kjørt seg på «Mesternes mester» i skjærgården utenfor Lillesand.
Den tidligere judoutøveren forteller at hun alltid hadde drømt om å være med på programmet.
– Det er liksom det programmet som jeg synes er kulest å se på, og det gjeveste for en idrettsutøver å få lov til å være med på.
Madeléne er den første judoutøveren til å være med på «Mesternes mester». Dette er også noe av grunnen til at hun takket ja til å delta.
– Det er jo litt gøy da, at idretten min blir representert for første gang. Og så håper jeg at jeg kan gi et positivt innblikk for folk i hva judo er, sier 26-åringen.
Selv har hun hatt et fantastisk judoeventyr, fram til alt slo feil.
Naturtalent
Allerede som barn viste Madeléne seg å være et naturtalent.
Det tok henne til landslaget etter kun ett år med judo, og hun vant stort sett alle kamper.
Da hun fylte 16 år og gikk over til juniorklassen, holdt ikke lenger talentet hun hadde svevd på de første årene. Motstanderne var plutselig for gode, og Madeléne tapte kamp etter kamp.
Det måtte noe mer til enn bare talent.
– Når det naturtalentet ikke holdt lenger, så tok jeg det seriøst. Jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle komme meg videre.
Det var rundt dette tidspunktet hun møtte tidligere norgesmester i judo, Bård Hultengren. Han viste seg å skulle bli Madelénes mentor gjennom satsingen.
Bård ble Madelénes trener og lærte henne hva som kom til å kreves av henne for å bli best.
Fort gikk all tiden med til trening, og det ble lite til overs til andre ting. Venner og familie så mindre og mindre til henne.
Madeléne forteller at Bård har betydd veldig mye for henne.
– Han er nok en av mine beste venner, legger hun til.
Alt for drømmen
All tiden hun la ned i treningen ga fort resultater: Allerede ett år senere, i 2016, kvalifiserte hun seg til både EM og VM.
I 2017 vant hun et World Cup-stevne, som første norske utøver på ni år. Hun tok også gull i det åpne europamesterskapet i Beograd.
Satsingen kom likevel ikke uten en pris.
– Jeg tror nok man får en sånn toppidrettsmentalitet, som gjør at du hele tiden har lyst til å få ut potensial og få ut det beste av deg selv.
Hadde du noensinne tid til kos?
– Nei sjelden, jeg bortprioriterte alltid det. I forhold til et vanlig ungdomsliv, så er det annerledes enn hvordan andre har hatt det.
Hun legger til:
– Du kan jo si at jeg har ofret ungdommen.
Madeléne hadde kun ett mål i sikte, koste hva det koste ville.
– Jeg har alltid sagt at OL er den store drømmen og det store målet.
Dermed var sorgen ekstra tung når ting plutselig tok en dårlig vending.
Når alt går i vasken
Under en treningskamp skadet Madelene skulderen skikkelig.
Skaden var alvorlig og skulle vært operert, men hun ville vente, slik at hun kunne være med til OL i Tokyo 2020. Dette var jo alt hun hadde jobbet og slitt for.
– Det var ikke optimalt, men jeg klarte å pushe det så lenge OL bare var et halvt år unna.
Da beskjeden om at OL ble utsatt et år på grunn av pandemien, ble det slått fast at hun ikke kunne vente så lenge. Hun ble nødt til å operere og gikk da glipp av kvalifiseringen.
– Jeg hadde på en måte ikke noe valg, jeg klarte ikke å trene judo til slutt og måtte bare bite i det sure eplet og ta den operasjonen.
Hva skulle hun gjøre nå, når hun hadde lagt all tiden og hele ungdommen sin i den store drømmen?
– Det var ekstremt tungt, og man vil ikke helt akseptere det i starten. Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde noen uker som var ganske tøffe.
Det som ikke skulle skje, hadde skjedd. Alt hun hadde jobbet så hardt for store deler av livet, ble plutselig revet vekk fra henne.
– Selvfølgelig kjempetrist og veldig brutalt også at det skjedde så fort. Det er vanskelig å sette ord på, egentlig, det var ganske hardt.
Er du litt bitter?
– Ja, veldig, svarer hun fort.
– Jeg føler jeg sitter inne med et potensial som jeg ikke har fått ut helt, så det er litt bittert.
Madeléne innrømmer at dette var noe hun følte ekstra på når de andre deltagerne på «Mesternes mester» kunne fortelle om lange karrierer som de selv avsluttet på egne premisser.
– Da ble jeg litt misunnelig på noen av de andre som fikk sagt at nå er det greit selv, og ha en god følelse på det. Fordi det har ikke jeg fått gjort.
Ingen grunn til å grave seg ned
Til tross for at det hele opplevdes utrolig tungt, var Fredrikstad-jenta fast bestemt på å ikke la det hele bli for mørkt.
– Det er litt farlig å grave seg ned i vonde tanker og sånt for lenge også.
Madeléne ga seg selv et par uker å sørge på, før livet måtte gå videre.
– Man må liksom bli ferdig med det og gi seg en tidsfrist, sånn «etter den uka her, må livet bare gå videre», og man må starte på noe annet, sier hun og smiler.
Heldigvis hadde Madelene hele tiden visst at judo ikke var noe hun kunne holde på med helt til hun ble gammel og grå. For å ha noe å falle tilbake på tok hun en bachelor i maskiningeniør og økonomi ved siden av satsingen.
Hun satt derfor ikke tomhendt når målet om OL ikke lenger kunne nås.
– Det har vært deilig de to årene etter jeg har lagt opp: på en måte å lande litt etter toppidrettskarrieren.
– Men det er klart at nye mål skal jages, det er hvert fall sikkert, smiler hun.
Fredrikstadjenta jobber nå i et maritimt ingeniørfirma som driver med sjøbunnskartlegging.
Slåssing som tærer ned kroppen
Madeléne kan se tilbake på en idrettskarriere som blant annet sikret henne fire titler som nordisk mester og 21 NM-titler.
Når hun blir spurt om hun angrer på å ha gitt judo så mye av livet sitt, er svaret enkelt:
– Jeg har aldri angret, og jeg føler meg veldig heldig som har fått lov til å være med på det, så jeg ville gjort akkurat det samme om igjen.
På den positive siden er Madeléne glad for at hun ga seg før kroppen hadde tatt for mye skade. Hun strekker på støle armer, knekker nakken og forteller at årevis med slåssing på matta har tæret på kroppen.
– Nå, etter at jeg la opp, så er jeg litt glad for at jeg ikke tok et par år til, fordi noe særlig mer enn det her tror jeg ikke hadde vært noe særlig fett å leve med.
– Jeg er glad for at jeg har gitt meg i tide til å ha en velfungerende kropp, legger hun til.
Madeléne er ikke alene om skadene.
Øyvind Kveine Haugen, klubbleder for OSI Judo, styremedlem i Norges kampsportforbund, og seksjonsleder for WT taekwondo, forteller at mange kampsportutøvere på toppnivå ender opp med skader etter flere år med slåssing på matta.
– Det er dessverre sånn at de fleste som har drevet med judo på Europa-nivå eller verdensnivå, ender opp med skader, sier Øyvind.
– Det er nesten umulig å unngå.
Snittalderen på dem som tar OL-gull, er gjerne ikke mer enn 26-28 år, forteller Øyvind.
– Derfor er nok folk redde for å ta tid til restitusjon. De går kanskje litt lenger med en skade enn man burde, fordi de føler noe i retning av at «hvis jeg tar pause nå, så blir jeg for gammel og må legge opp».
Vil inspirere
– Jeg tror nok jeg fikk mest støtte i Bård, egentlig, fordi han visste hvor mye det betydde for meg og hvor stor del av meg det hadde blitt.
Den erfarne judomesteren hjalp henne å komme gjennom de vanskelige periodene.
Når hun tenker tilbake på hvor viktig treneren har vært for henne, blir Madeléne inspirert. Hun forteller at hun selv kunne tenke seg å bli noens mentor en dag.
– Jeg synes det gøy å bidra for yngre utøvere, og jeg har veldig «close» dialog med dem som er på landslaget nå.
Judo er for mange helt ukjent. Hun synes derfor det var gøy å sette litt søkelys på sporten gjennom deltagelsen i «Mesternes mester».
– Jeg håper absolutt at folk har lyst til å prøve det ut.
LES MER FRA P3.NO:
