Nesten et år etter at Frank Ocean forlot Øyafestivalens Engascene etter kun fire låter, overbeviste den nye neo-soulkongen på alle tenkelige måter under gårsdagens Hovekonsert. Frank er dog ikke den eneste r&b-ridderen på årets Hoveplakat som hadde noe å bevise foran det norske konsertpublikummet. I februar i år spilte neo-soulprinsen Miguel en utsolgt konsert i Kulturkirken Jacob i Oslo – en konsert som led av opprivende dårlig lyd, et usympatisk band og et i overkant stort fokus på California-guttens veltrente kropp.
Miguel om konserten: – En fantastisk opplevelse!
Om du ikke har kjennskap til Miguel, kan jeg melde at han er en fabelaktig sanger og låtskriver, som slo ut i full blomst på fjorårets Kaleidoscope Dream. På amerikanerens andrealbum balanserte han nemlig myk og synthbasert soul med effektfulle drypp av klassisk rock. Hva som skjer med balansenerven hans i det han entrer en scene er likevel et bunnløst mysterium.
Med unntak av den godt skrudde lyden er det et håpløst ubalansert konsertsett kjekkasen og hans gyselige bandkollegaer leverer på Hovefestivalens siste dag. Miguel som for anledningen ser ut som en afroamerikansk Axl Rose – komplett med en skjorte med bandana-mønster festet til bukselinningen – ser dog ut til å være i et påfallende showhumør. Han bruker konsertens første kvarter på å få publikum med på veiving og «oh-ah»-roping, akkompagnert av hans løsslupne falsetthyl.
Det kunne forsåvidt vært festlig nok å hoie med henda i været den neste halvtimen, men jeg forventer strengt tatt at en sjelfull låtskriver som Miguel har mer tiltro til sitt originale uttrykk enn som så. Så og si alle låtene omarrangeres til rotete revy-innslag som dras ut til det kjedsommelige. Det er faktisk så ille at jeg har problemer med å gjenkjenne en makeløs låt som «Do You…», som forøvrig plutselig vrir seg inn Bob Marey & The Wailers’ «Stir it up».
Og det er da får jeg det, et spagatspark i ballene fra den uhyre atletiske sangeren: Det går opp for meg nå hvor ekstraordinært delikat, velprodusert og ikke minst sexy gårsdagens Frank Ocean-konsert var. Miguel på sin side framstår som en brautende og smakløs entertainer når han avslutter nevnte «Do You…» ved å stønne «yeah, yeah, yeah!» før han kollapser skrattende ned på scenekanten.
Endelig tenker jeg, i det han annonserer «Sexual Healing»-pastisjen og Bjørn Eidsvåg-favoritten «Adorn». Han kan vel ikke evne å søle bort den med støy og ablegøyer? Joda, nå løper han ned i publikum og blir der i tre-fire minutter. Samtidig spiller nå det grufulle bandet – som nå ser ut som de kjeder seg igjennom en runde på en av danskebåtens scener – en heismusikkversjon av «Adorn».
Nå kan det da ikke bli verre sier jeg til sidemannen, som trøster meg med at hovedpersonen og hans grufulle backingband går av scenen. Lettet tusler jeg bort fra scenen før det likevel blir verre, mye verre. Miguel er nå tilbake for å servere en fuzz-infisert tolkning av vaginahyllesten «Pussy Is Mine» og jeg kjenner meg nå like fysisk uvel som min kollega gjorde det på Volbeats harrytur i det smukkasen presser armen ned i buksa, holder seg rundt pikken samtidig som han hånler av de som klapper han av scenen.
Tete Lidbom
