Nå er vi igjen kommet til den tiden av året da vi ser tilbake på det som har skjedd på musikkfronten, og det er på tide å stille de viktige spørsmålene. Hvilken låt er det som har brent seg fast? Hvilken artist er det umulig å se bort ifra? Hvilket album fikk oss til å glemme alt annet?
Vi i P3 Musikk har denne uken oppsummert musikkåret 2013, og sammen har vi kommet frem til det vi mener er årets norske låt, årets internasjonale låt, årets norske album og årets internasjonale album. Er din favoritt med på lista?
- Les også: Årets beste norske album
- Les også: Årets beste norske låter
- Les også: Årets beste internasjonale låter
1. Disclosure – Settle
Årets beste album er skrudd sammen av to britiske brødre som på uovertruffent vis har tatt konsekvensen av det for lengst opphevede skillet mellom pop og klubbmusikk. Guy og Howard Lawrence – henholdsvis 22 og 19 år gamle – monsterdebuterer nemlig med en langspiller som må kunne kalles begge deler; lekent, sjelfullt og utadvendt nok til å toppe den britiske albumlisten, men så kompromissløst gjennomført og detaljdeilig at elektronikahoder verden over har trykket dem til sitt bryst.
Men dette handler til syvende og sist om låter, og dem finnes det ikke et svakt eksemplar av på Settle. Høydepunkter som «Latch», «White Noise» og «Help Me Lose My Mind» løftes riktignok av inspirerte vokalister, men æren tilfaller hovedpersonene – hør bare “F For You”, “When A Fire Starts To Burn” og «Stimulation», som greier seg utmerket uten drahjelp fra noen. Det beste dansealbumet siden Basement Jaxx’ snart 15 år gamle Remedy? Ikke umulig. Årets plate – uansett sjanger? Jepp.
Marius Asp
Les anmeldelsen av albumet her.
2. Deafheaven – Sunbather
Det er ikke ofte det kommer utgivelser som til de grader sementerer en blanding av to sjangre så grundig som Sunbather. Med store, brede pensler males lag av solrik postrock over et solid black metal-fundament, med oppsiktsvekkende resultater. Det er uhyre ambisiøst, virtuost utført – og til fingertuppene genialt, der man rives med gjennom blastbeats, evangelistisk preking, ren støy og lange, bentfrem catchy gitarriff.
Dersom du hører etter kan du høre George McCoy skrike tekstlinjer som «Crippled by the cushion, I sank into sheets frozen by rose petal toes», og dermed har du noe av grunnen til at de mest kvlt-opptatte black metal-fans skyr dette som pesten. For alle andre er det derimot akkurat de utradisjonelle dimensjonene som gjør Sunbather til et av årets aller, aller beste album: En kompleks, medrivende og i 2013 enestående musikalsk opplevelse.
Jørgen Hegstad
Les anmeldelsen av albumet her.
3. Kurt Vile – Wakin on a pretty daze
2013 var året Kurt ble polert. En undergrunnsfavoritt i mange år steg enda høyere mot skyene ved hjelp av et svært ambisiøst og godt gammeldags dobbelalbum. Kurt Vile, bandet The Violaters (som bidro med låtskriving for første gang) og produsent John Agnello har laga en 79 minutter lang reise gjennom ulike sider av americana.
Fra ruslende folk til øsende rock, der Kurten gjennom det hele skinner som låtskriver, samtidig som han er blitt en fintspillende gitarist. Det kan bli en god stund til vi hører såpass bearbeida og velprodusert låtmateriale fra den kanten igjen, selv om jeg håper inderlig på mer i samme retning.
Amund Grepperud
Les anmeldelsen av albumet her.
4. Drake – Nothing was the same
Drake – tiårets kanskje størte R&B-navn. Selvfølgelig var hans tredje studioalbum svært etterlengtet og på tampen av året kom det. Drake teaset med låter som «Started FromThe Bottom», «The Motion» og «Hold On, We`re Going Home» som lovet godt om den kommende skiva, og Nothing Was the Same, sto akkurat til forventingene – Tårevåt rørende, en god dose elendig kjærlighet, stødige, varierte beats og historiefortelling i særklasse.
Plata åpner opp for et stort register av følelser og fungerer på mange måter som et førstehjelpsskrin for ulike sinnstilstander.
Adiele Arukwe
Les anmeldelsen av albumet her
5. Haim – Days Are Gone 
Overskuddspregede og umiddelbare vestkystperler anført av storesøster Danielles dype, inderlige vokal ble kjapt Los Angeles-bandet Haims fremste kjennetegn etter slippet av EPen Forever (2012). På årets album er nettopp disse lekne og selvsikre poplåtene, fylt av vokalharmonier, pesing og frodige basslinjer, bærebjelker, men albumet viser også flere sider av søstrenes talent. “If I Could Change Your Mind” er langt er mindre tøff i trynet enn breakup-anthemet “The Wire” og de øvrige singlene som kom i forkant av albumet, og tilfører, på samme måte som “Go Slow”, både albumet og bandet et modnere perspektiv.
Days Are Gone er en av utgivelsene det har vært knyttet størst forventninger til i år. Slikt kan fort føre til skuffelse, og selv om det finnes modigere muligheter enn å åpne albumet med tre allerede kjente låter, har søstrene maktet å lage et særdeles minneverdig album på første forsøk.
Trine Aandahl
Les anmeldelsen av albumet her.
6. Vampire Weekend – Modern Vampires Of The City 
Vampire Weekends tredje album er deres beste så langt i karrieren. Ikke like trendsettende som debuten, men tilbake står en gjeng som har hjertet på rett sted. Ezra Koenig har vokst seg til en av sin generasjons mest spennende tekstforfattere, der han gjennom vittige språklige virkemidler slåss med livets store spørsmål, akkompagnert av varierte og knallsterke melodier.
Fra karrierehøydepunkt «Ya Hey» via såre «Hannah Hunt» og myke «Step», til autotune-rockabilly-outsideren «Diane Young» med tekstlinjen «You torched the Saab like a pile of leaves»: Vampire Weekend har aldri føltes som et band for sam- og fremtiden så mye som i 2013.
Jørgen Hegstad
Les anmeldelsen av albumet her.
Hør albumet i Spotify | Wimp
7. The Weeknd – Kiss Land
“Never change a winning team” heter det i fotballen. Det gjør heller ikke Abel Tesfaye, bedre kjent som The Weeknd, med sitt andrealbum. På Kiss Land plukker nemlig Tesfaye opp tråden etter samlealbumet «Trilogy», som såvidt snek seg inn på fjorårets toppliste, og temaene er stort sett det samme; sex, dop og ensomhet. Den atmosfære-skapende produksjonen er mer polert enn tidligere, og varierer fra minimalisme til storslagne crescendoer, men tar allikevel aldri fokuset vekk fra englerøsten til Tesfaye, som seg hør og bør er hovedattraksjonen på skivene hans.
Platen er variert, og gir noe til alle, enten du bare vil ha stemningsskapende musikk på soverommet, eller vil fordype deg i Tesfayes dystre univers.
Aksel Rynning
Les anmeldelsen av albumet her.
Hør albumet i Spotify | Wimp
8. Chvrches – The Bones Of What You Believe 
Lauren Mayberry er ikke din typiske popvokalist, og Chvrches ikke ditt generiske elektropopband.
The Bones Of What You Believe er et uredd debutalbum som i tekst og melodi beveger seg ganske langt til venstre for mainstreamen, selv om de har nok hits til å samtidig befinne seg midt i. Slik sett deler skottene mye av idéen bak The Knifes Deep Cuts, men med tempoet skrudd til og produksjonen biffet opp. Med Mayberrys mørke tekster og Dave Gahans inspirasjon lurende i bakgrunnen, får Chvrches flere lag og festepunkter, og albumets samtlige hit-potente kutt en aura av fandenvoldskhet. Legg til refrengene fra «Gun», «Lies» og «Strong Hand» og synthriffet på «Tether», og man har en debut med langvarig appell.
Jørgen Hegstad
Les anmeldelsen av albumet her.
9. The 1975 – The 1975 
Det krever baller av stål for å gi ut et debutalbum med 16 (!) låter, men de britiske indie-guttene i The 1975 evner å holde på lytteren gjennom de 50 minuttene deres første langspiller varer. Bandet har holdt det gående siden tidlig på 2000-tallet og har skiftet navn flere ganger enn man kan telle på en hånd, men har nå slått seg til ro med et navn oppkalt etter året “Bohemian Rhapsody” ble utgitt og reklamer for alkohol og tobakk ble ulovlig i Norge.
The 1975 består av en herlig miks av radiovennlige hits og korte instrumentaler, og er tydelig inspirert av både 80- og 90-tallspop.
Martin Joheim
Les anmeldelse av albumet her.
10. John Grant – Pale Green Ghosts 
John Grant bruker sitt eget liv og sine egne problemer i låtene sine, uten at det føles for intimt eller påtrengende. På brutalt, og desto mer rørende, vis skildrer han en tilværelse som 44 år gammel HIV-positiv og homofil med både psykiske og rusrelaterte problemer. Følelsen av selvforakt, sorg og smerte er gjennomgående på albumet, men den mørke humoren er aldri langt unna. Denne nådeløse ærligheten, samt evnen til å gjøre sine egne følelser universelle, gjør Grant til en av årets mest interessante låtskrivere, om ikke den mest interessante.
Pale Green Ghosts er et naturlig steg videre fra Queen Of Denmark (2010). Det tradisjonelle singer/songwriter-uttrykket krydres med lekker elektronika, og Grants varme og buldrende stemme kommer bedre til sin rett. Eminente låter som «GMF», «It Doesn’t Matter» og «Glacier» viser at John Grant fortjener langt mer oppmerksomhet enn han så langt har fått.
Trine Aandahl
Les flere varme ord om albumet her.
11. Prefab Sprout – Crimson/Red 
Einstøingen Paddy McAloon er primus motor bak et av tidenes aller flotteste popband, Prefab Sprout. Nå består bandet strengt tatt kun av den britiske frontmannen. Men han, som så mange ganger før, styrer et Prefab Sprout-album til en evig plass i pophistorien.
Crimson/Red er skapt av en person med et brennende hjerte for god pop, flankert av ubestridelig teft for melodi og et enormt låtskrivertalent. Albumet inviterer nye lyttere med åpne armer, så skiven er et godt utgangspunkt om du har lyst til å sjekke ut musikken til bandet.
Ali Soufi
Les anmeldelsen av albumet her.
12. Kanye West – Yeezus
Det er få som tar så mye plass i musikken som Kanye West. Det er heller ingen som gir seg selv så mye ære som definerende kraft. Kanye West er også så trygg på seg selv at han gir ut et kompromissløst album helt uten coverart og promo som han kaller Yeezus, selvfølgelig med en låt som heter «I Am A God». Og han får det til å funke.
All frustrasjonen han må føle for å ikke bli sett på som det geniet han ser i seg selv kommer til uttrykk gjennom vrengt bass og skitten synth. Det er grisete og hardtslående, utfordrende og mørkt – og føles som å komme inn under huden på et av samtidens mest fascinerende mennesker.
Marie Komissar
Les anmeldelsen av albumet her.
13. Justin Timberlake – The 20/20 Experience 
Året har vært fullt av etterlengtede utgivelser. Dette var kanskje også tiårets mest etterlengtede popskiver (albumet ble utgitt i to deler) – eller oppfølger om du vil. Med The 20/20 Experience beviser Justin Timberlake hvorfor vi hadde så store forventninger.
Han briljerer med både vokal, produksjon, tekst, formidlingsevne, lydbilder, lydeffekter, kreativitet og innovatisme på et helt nytt nivå. Plata krysser voksen og ung og fremstår som en moden, men leken og spennende, utgivelse som kommer til å stå som en klassiker i fremtiden.
Adiele Arukwe
Les anmeldelsen av albumet (del 1)her.
14. Julia Holter – Loud City Song 
Hvis vi må velge én ting som gjør Loud City Song til en unik musikkopplevelse, så er det at L.A.-baserte Julia Holters magnum opus føles minst like mye som en film som et album. Et intimt, dust og nattlig stykke fransk nybølge med storbyen som kulisser, for å være spesifikk.
Riktignok er Loud City Song løst basert på musikalfilmen Gigi (1958), uten at det på noen måte hemmer opplevelsen av at hovedkarakteren jages gjennom brosteinsbelagte gater av en voldelig bande messingblåsere (“Horns Surrounding Me”) eller at hun senere, nede på den tåkekledde kaia, har et hjerteskjærende møte med en vag bekjent hun ikke har sett på år og dag (“Hello Stranger”). Fra å være en allerede fordømt interessant stemme i bristepunktet mellom kunstmusikk og pop (sjekk ypperlige Ekstasis av fjoråret), tar 28-åringen med Loud City Song mildt sagt et steg opp i ligaen.
Kim Klev
Les anmeldelsen av albumet her.
15. Earl Sweatshirt – Doris
Myten Earl. Odd Futures mest interessante rapper er også den som skriver best. I tillegg har han, med Tyler, The Creators store skygge over seg, klart å finne sin egen plass i kompisbedriften.
Materialet på Doris er det mest tilgjengelige et Odd Future-medlem har levert. Til tross for sedvanlige skeive trommer og lydfragmenter, i ekte OFWGKTA-ånd, klarer Earl Sweatshirt å stramme inn grepet og gir oss et helstøpt album. En av årets klart beste raputgivelser.
Ali Soufi
Les anmeldelsen av albumet her.
Listen er stemt fram av P3s musikkjournalister på nett og radio.
