Desember er tida for tilbakeblikk – for sortering, rangering og konklusjoner. P3s store musikkmiljø av nettjournalister, anmeldere, musikkprodusenter og radiofolk med musikk som sitt felt har gått nøye til verks, gitt poeng og sammen kommet frem til hva som er årets beste låter.
Det er nok ingen overraskelse at den nye r&b-bølgen, med Frank Ocean i front, setter sitt preg på lista. Alle de fem låtene i toppen tilhører den urbane sjangeren – og nevnte mann har hele to av de fem topplåtene. Rocken er på sin side fraværende.
Lista over de beste norske låtene kommer torsdag 6. desember.
Hør i Spotify: Årets beste låter
Hør i Spotify: Årets beste norske låter
Les: Årets beste internasjonale album
Dette er årets beste låter:
1. Solange – «Losing You»
Solange kommer tre år etter sin siste utgivelse tilbake med full kraft, hånd i hånd med Devonté Hynes (Blood Orange), et samarbeid som gir henne friheten til å virkelig være fantastisk. Der Hynes leverer en upåklagelig produksjon like utfordrende og repetitiv som den er dansbar, er det likevel Solanges myke og bakoverlente vokal som løfter låta til uante høyder. «Tell me the truth, boy, am I losing you for good?” messes gjennom hele låta, som om Solange vil at dette skal gå opp for både henne selv og lytteren. Likevel blir vi aldri lei. «Losing You» er en mektig demonstrasjon av hvor enormt møtet mellom indiepop og R&B kan være – og årets låt uansett sjanger.
Anmeldelse: True EP (5/6)
2. Frank Ocean – “Pyramids”
Den er monumental på flere måter, «Pyramids». Låta er nesten ti minutter lang, uten noensinne å bli kjedelig – et storslagent epos hvor dronning Kleopatra har blitt en prostituert med pyramidene som sitt arbeidsområde. Låta er eksperimentell og har stadige veksler i uttrykket – deler av den er det mest klubbvennlige på Channel Orange . Selv om den er mørk, er den også fylt av inderlighet og kjærlighet, på akkurat det viset som gjør Frank Ocean til mannen som fortjener to plasser høyt oppe på denne lista.
Anmeldelse: Channel Orange (5/6)
http://youtu.be/s26qTrH2atA
3. Usher – “Climax”
Mannen med den fløyelsmyke stemmen ga i år ut sitt beste album på nesten ti år. «Climax» var første singel ut – og hvilken låt! Usher gråter ut om skakkjørte forhold, ugjengjeldt kjærlighet og håpløst begjær på et vis som burde overbevise selv den største r&b-skeptiker. Diplos produksjon er upåklagelig elegant, og Ushers klokkeklare falsett er – i mangel av et mer presist ord – magisk.
Anmeldelse: Looking 4 Myself (4/6)
4. Miguel – “Adorn”
Det sylfrekke, synthdrevne sporet med forvrengt bass er akkompagnert av følelsene til Miguel i høyspenn. Vi får vite at han er villig til å stille opp for dama mentalt og fysisk – og vi får servert et av årets stødigste låter. Døsig, nesten på grensen til søvndyssende, driver den polert produserte «Adorn» oss inn i en drømmeverden hvor løfter blir holdt og ingen trenger å føle seg utrygg.
Anmeldelse: Kaleidoscope Dream (5/6)
5. Frank Ocean – “Thinkin Bout You”
Med den svimle, svevende balladen “Thinkin Bout You”, første låt ut fra Channel Orange, befestet Frank Ocean sin posisjon som den viktigste og mest sofistikerte r&b-artisten akkurat nå. Et nytt element var på plass: viljen og evnen til å senke seg ned i kjærlighetssorgen, med hjertet dunkende utenpå skjorta, uten noensinne å henfalle til sentimentalitet. Ocean viser også nye muskler som vokalist: tørr og nesten rap-slepende på verset, várt falsettcroonende på refrenget og fra solar pleksus, eller hvor enn savnet sitter, på mellomspillet. Han formidler smerten som en universell valuta; personlig, aldri privat.
Anmeldelse: Channel Orange (5/6)
http://youtu.be/pNBD4OFF8cc
6. Carly Rae Jepsen – “Call Me Maybe”
Fem år etter at hun endte på tredjeplass i Canadian Idol kom 27 år gamle Carly Rae Jepsen tilsynelatende ut av intet med en av de mest fengende – og slitesterke – singlene 2012 hadde å by på. ”Call Me Maybe” er langt ifra rakettforskning, men snarere en uimotståelig og hypereffektiv popperle som låter friskere enn noe Taylor Swift har gjort på en stund. Årets sommerlåt?
7. Kanye West, Jay-Z & Big Sean – “Clique”
«Clique» er en maktdemonstrasjon fylt med halvkleine linjer om hvor rå G.O.O.D Music-gjengen er. Spretten skarptromme og bølger av spøkelseshuslyder pakker sammen monsteret av en låt hvor Jay-Z, Kanye West og Big Sean maser om sin gullplassering i hiphop-verden. Litt søtt, men viktigere: Veldig hardt og breialt.
Anmeldelse: Cruel Summer (5/6)
http://youtu.be/acGWtQ5d5jI
8. Major Lazer feat. Amber Coffman – “Get Free”
Du kan hate så mye du orker på reggae og dub og ska og dancehall, men innerst inne vet du nok godt at få ting klarer å løfte dagen så mye som en het og døsig jamaikanskinspirert låt. Sånn sett: Særlig applaus til Diplo og hans Major Lazer-alias for å bringe dubsjangeren inn i 2012 – og popmusikken. Se for deg et parallelt univers der Jamaica har vunnet romkappløpet, og for lengst har kolonialisert verdensrommet. Da kan du stå opp om morgen, dra hånden gjennom de tjafsete dreadlocksene dine og myse utover tre samtidige soloppganger – mens du drikker morgenkaffen til akkurat denne her.
9. Kendrick Lamar – “Swimming Pools (Drank)”
Mannen bak årets rapalbum står naturligvis bak et av årets aller beste kutt. Det går sjeldent en låt forbi uten at Lamar har noe viktig å meddele – på dette sporet snakker han om alkoholforbruk , på godt og vondt. «Swimming Pools (Drank)» er en hypnotisk sak, med et anerkjenndende nikk til tidligere arbeider av Outkast. Utsøkt.
Anmeldelse: good kid, m.A.A.d city (5/6)
10. Twin Shadow – “Five Seconds”
Livsbejaende, allsangvennlig og insisterende; George Lewis jr. står bak en av årets aller beste singler innen det som for enkelthets skyld kan kalles indiepopsegmentet. «Five Seconds» er en energisk, velprodusert perle, og langt råere i uttrykket enn låtene på debutalbumet Forget fra 2010. Lewis’ fantastiske croonervokal kommer til sin rett, og bærer låta sammen med åttitallsinspirerte gitarriff som balanserer på grensen til det parodiske, vill trommelyd og et svært karakteristisk synthtema.
Anmeldelse: Confess (5/6)
11. Alina Devecerski – “Flytta på dej”
Årets skandinaviske sommerhit – og det er vel fortjent. Det svenske stjerneskuddet Alina Devecerski gjorde sitt inntog med denne lekne, klubbete og ekstremt fengende låta, som overraskende nok ikke handler om noen andre, men om hennes egne mørkere sider. «Flytta på dej» er både allsang- og stekevennlig og tåler mange runder på repeat.
Anmeldelse: Maraton (4/6)
12. Kate Boy – “Northern Lights»
Det var umiddelbart et par ting som plaget meg da Kate Boy stakk hodet frem fra intet for en måneds tid siden med suverene «Northern Lights» under armen. 1: Selv om Kate Bush aldri hadde eksistert er Kate Boy et sånn type bandnavn som får en til å gripe etter puta. 2: The Knife-parallellene kom litt raskere på bloggbanen enn de burde. Selv om Kate Boy (hvor er puta!?) er fire femdeler svenske, akkurat som Olof og Karin Dreijer fra The Knife, og beveger seg i et iskaldt og kompromissløst produsert elektropoplandskap som eksempelvis makeløse «We Share Our Mother’s Health», makter «Northern Lights» å stå på sine egne, anemiske bein.
13. Jessie Ware – “Running”
Til tross for mye berettinget mas om post-Whitney Houston/Janet Jackson-pastisj, står det nye britsoulstjerneskuddet Jessie Ware støtt på sitt eget artisteri. «Running» er ekstremt sexy futuristisk retropop som et fåtall – eller nærmere bestemt ingen – har klart å toppe i år. Veldig nittitalls, den gråtende gitaren, men så veies det hele opp med bløtlagt synth og Wares svale stemme.
Anmeldelse: Devotion (5/6)
14. Jai Paul – “Jasmine”
Den mystiske briten Jai Paul har kun delt to låter på to år med verden – noe som ikke er i nærheten av nok. Med fjorårets «BTSTU» bergtok han oss, med «Jasmine» viser han at ingenting kommer fra den kanten før det er helt ferdig og samtidig helt originalt. «Jasmine» er lyden av mørk moderne funk, eventuelt hvordan D’Angelo trolig drømmer om å høres ut i 2012. Produksjonen er intrikat, og det dukker opp overraskende elementer hele veien – fra den lystige klappingen på refrenget til hvordan han nesten drukner sin egen stemme i bass.
15. Neneh Cherry & The Thing – “Dream Baby Dream”
Anmeldelse: The Cherry Thing (6/6)
Flere av låtene på samarbeidsalbumet The Cherry Thing, der svenske Neneh Cherry møter den norsk-svenske frijazztrioen The Thing, er mørke, støyende og uregjerlige. Suicide-coveren ”Dream Baby Dream” er ikke blant dem – her er originalens sleske og lett klaustrofobiske monotoni erstattet med intimitet og pur skjønnhet, som riktignok bygger seg opp mot et forrykende klimaks mot slutten, med en dyp respekt for utgangspunktet og samtidig en helt ny låt som resultat. Bør gå rett inn i pensum på coverskolen, denne.
Hva synes du er årets beste låt? Si gjerne din mening i kommentarfeltet!
