-
Terningkast

Beck på dypt vann

Beck, Hovedscenen Noe er – fortsatt – galt med Beck Hansen. Sist han spilte i Norge, på Øyafestivalen i 2006, var ikke spørsmålet om mannen var syk, men nøyaktig hvor syk han var. Det ble tisket om den kjipe sykdommen osteoporose (eller beinskjørhet, som fattigfolk kaller det), men selve showet var dypt underholdende, takket være […]

Beck, Hovedscenen

terning23.jpg

Beck. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Noe er – fortsatt – galt med Beck Hansen.

Sist han spilte i Norge, på Øyafestivalen i 2006, var ikke spørsmålet om mannen var syk, men nøyaktig hvor syk han var. Det ble tisket om den kjipe sykdommen osteoporose (eller beinskjørhet, som fattigfolk kaller det), men selve showet var dypt underholdende, takket være et energisk band og visuell kreativitet – blant annet i form av dukker som utførte bevegelsene Beck selv ikke orket.

På Hoves hovedscene er det lite av denne lekenheten å spore, selv med egne barn og de joviale kompisene i The Raconteurs luskende i kulissene. Konserten begynner med en grei gjennomkjøring av Odelay-klassikeren “Devil’s Haircut”, som på mange måter kler hovedpersonens tjafsete oppsyn. Derfra daler imidlertid konserten i en jevn kurve, med “Loser” som et desidert lavmål – teksten glemmes, og det slacker-lyriske innholdet bæres på uheldig vis av et band som mest av alt oppleves som om det har lyst til å krype i køya. Plutselig sovner armen min; hjertet truer med å gjøre det samme.

Oppturen uteblir inntil “Where It’s At” pirker borti noe som minner om entusiasme fra band og publikum, men det er ikke nok til å redde stumpene. For en som har sett Beck tre ganger tidligere og verdsetter den vesle scientologens eksentriske univers, føles konserten som en liten skandale. Kanskje Beck fortsatt er syk – det døde ansiktsuttrykket og den statiske fremtoningen kan tyde på det – og det er ikke umulig at det kostet ham krefter å gjennomføre pliktløpet på Hove. I så fall burde han spart både seg selv og oss påkjenningen.

Marius Asp