Best akkurat nå

Sjekk også ut Spotify-lista vår med de 100 beste låtene akkurat nå!

Morten Skogly, journalist

Kvelertak – «Bråtebrann»
Det er noe litt 80-talls over gitarlyden, spesielt i åpninga, på blodferske «Bråtebrann». Det er nesten så man forventer at Vince Neil eller en annen ballerocker skal slå inn på verset (hvem veit, gamlevokalisten Erlend Hjelvik ga seg jo i 2018, og ble erstattet av Silver-Ivar), men neida, man blir fort klar over at det er Kvelertak som er på på besøk, klepper tak i deg, skriker deg i trynet, river av deg sokkene, spytter på dem, og stikker av med dem mens de ler hysterisk, kaster potetgull utover stuegulvet og søler sprit på IKEA-møblene dine. Nice! Kvelertak slipper sitt nye album Splid i februar. Det gledes.

Sindre Reinholt, programleder

The Weeknd – «Blinding lights»
Tidligere i uka slapp The Weeknd «Heartless» som hørtes ut som en typisk låt fra hans repertoar, litt melankolsk og nedpå. Men det var rykter om at han skulle slippe mer, og «Blinding lights» ble sluppet i dag og det er en banger! Med enkel synth og poppa toner gir den deg åttitallsvibber og lyst til å hoppe rundt på gulvet. Dette er en låt som definitivt sklir rett inn i spillelista mi.

Mark Ronson, Anderson Paak – «Then There Were Two»
Mark Ronson og Anderson Paak har lagd en kriminelt kult låt til filmen «Spies in Disguise». Sangen er resultatet av et glimrende samarbeid jeg har gleda meg til å høre. Både Ronson og Anderson har vist at de mestrer funk og soul tidligere, og det blir på ingen måte dårlig når de møtes for å snekre en låt sammen. Blåserekka tar ikke for mye plass, men løfter Andersons rytmiske trommespill og hese stemme, mens Ronsons subtile touch med en smooth bass gjør sangen leken og sexy.

Daniel Ramberg, nettsjef

Kamelen – «Sånn kan det gå»
Marcus «Kamelen» Mosele, som nylig snakket om musikk, konserter, politi og rømming på P3X, slipper album i dag! Årets rapalbum? Det er i hvert fall mye bra der, men en kjempeskuffelse er at andresporet «Sånn kan det gå» dessverre IKKE en cover av Tiern og Lars (Lars Vaulars duo-prosjekt før han bare ble Lars Vaular) Jan Eggum-gjestede «Sånn kan det gå» fra 2006. Kjipt, for den låta hadde fortjent en hyllest, men vi får nøye oss og glede oss over at Kamelens nye «Sånn kan det gå» er god i seg selv også.

Mall Girl – «Don’t get it»
Ai ai! Låt nummer to fra bandet som i januar ble Månedens Urørt med bare én låt ute! «Slay Queen» kom for over et år siden, så det er lovlig lenge mellom utgivelsene, men Mall Girl har ikke tatt et års pause – de har spilt festivaler og konserter – så det er godt å se og høre at det kommer noe nytt. Bandet har relativt nylig signert med 9am Records, så forhåpentligvis betyr det at kommer enda mer musikk i ukene og månedene fremover, og hvis de holder like høy kvalitet som de to første kan vi se frem til en fin 2020. Bare ikke la det gå over et år til neste låt.

Bendik Hansen, journalist

Jaakko Eino Kalevi – «I Am Looking Forward»
Snål, men morsom sak fra den finske supermusikeren Jaakko Eino Kalevi. Introen fanger meg totalt med all sin rarhet og kompleksitet. Kalevi gjør i stor grad sin egen greie, og kjører som vanlig på med miksen av utallige synther og en stemme som på en side er sløv og på en annen er full av energi. En snappy sak å danse seg inn i helga med!

Mats Wawa – «Sparkly Eyes»
Jo glattere veien til jobb blir, jo viktigere er det med musikk som minner om at det blir sommer igjen. Da er Mats Wawa midt i blinken! For anledningen med strykere, sommerlige vibber og sjarm i massevis. «Sparkly Eyes» fungerer som en portal til en svunnen tid hvor alt er bra. Skru på, lukk øynene og nyt den siste norske sommerdagen.

Ruben Gran, musikkprodusent

Great Grandpa – «Digger»
Seattle-bandets siste album, Four Of Arrows, er egentlig alt jeg trenger akkurat nå. Noen poppa doser ekstra energi, små drypp av folksy nærhet, varme fra emo-blunkende ømhet. Dette sporet representerer og har alt det. Fortsett med… resten av skiva. Den vil gjøre deg veldig godt.

Harmony Woods – «Best Laid Plans»
“Seasons change, people stay the same” – det er like enkelt som det er sant. Akkurat som Sofia Verbillas musikk på albumet Make Yourself At Home. Og som denne låta, som er akkurat passe dramatisk, uten å bli hysterisk. Bombastisk, men ikke bråkete. Altså akkurat som indierock fra Delaware tungt inspirert av 90-tallet bør være.