Vampire Weekend, Amfiscenen
Hovefestivalens hittil beste konsert ble levert av fire afrosentriske punkpopstere fra Upper West Side, New York.
Det finnes en drøss band som forsøker å kamuflere sine begrensninger ved å bygge ut lydbildet, skru opp tempoet og på ymse vis blåse opp uttrykket til unaturlige proporsjoner i live-sammenheng. Og så finnes det band som Vampire Weekend. Deres minimalistiske, rytmisk orienterte verdenspop har aldri hørtes mer naken og direkte ut enn på Amfiscenen denne kjølige tirsdagskvelden.
Til syvende og sist er denne konserten en påminnelse om hvor slitesterk bandets selvtitulerte debutplate har vist seg å være siden den ble sluppet for et halvt år siden; en potensiell innvending måtte være at liveversjonene ligger svært tett opptil det man finner på skiva. Nye låter avslører imidlertid at NY-vampyrene har gravd seg enda dypere ned i skattekistene med afrikansk gullmusikk, og kommet opp med ytterligere vridde variasjoner over kontant, nådeløst catchy hipsterpop med pendlerrute mellom storby og steppelandskap.
«Mansard Roof», «A-Punk», «Cape Cod Kwassa Kwassa», «Oxford Comma» og ikke minst P3-roterte «Walcott» lokker fram lykkelige febertårer og tvilsom dansing foran scenen; dette er låter som kanskje mer enn noen har definert lyden av 2008. Det er heldigvis ikke min jobb å spå hvordan denne materien sitter om tre-fire år, men i natt satt den som to spisse, kjærlige tenner i halsgropa.
Marius Asp
