Broken Bells: Broken Bells
[Sony Music]
Indiepop-obersturmbannführer og produsentgeni møtes i hengekøyen.
Når The Shins-mesterhjerne James Mercer og Brian Burton (a.k.a. Danger Mouse) slår sine hoder sammen i denne nye bandkonstellasjonen, er det i et lydlandskap uten de store overraskelsene: en helt ventet blanding av Mercers nære, pasjonerte vokal og Danger Mouses slørete, sprø lydteppe, mest av alt likt det arbeidet han gjorde på Gorillaz-albumet Demon Days.
I dette møtet oppstår det harmonier av den typen som gjorde The Shins til et av verdens mest populære band av sitt slag. Broken Bells-førstesingel ”The High Road” har klare slektskap til både ”Saint Simon” og ”New Slang”, men bare da med Danger Mouses langt mer velproduserte berøring. Noen ganger blir dette nesten for delikat for sitt eget beste; ved de første gjennomlyttingene er det vanskelig å skille låtene fra hverandre, spesielt de i midten av albumet. Etter hvert utkrystalliserer derimot de eminente perlene seg, og låter som ”Trap Doors” og ”Citizen” (som gir gode gufs av Elliott Smiths Figure 8) og albumbeste, sjokkvakre «Vaporize» blir vanskelige å ikke komme tilbake til. ”Døsig” er det mest dekkende adjektivet å bruke her, men en god døs skal man ikke kimse av- spesielt når det er Mercer som lydlegger den.
Det er litt pussig at de har valgt å legge albumets to raskeste låter samlet på slutten av platen; de new wavete ”Mongrel Heart” og ”The Mall And The Misery” hadde passet bedre andre steder på albumet. Men heldigvis finnes det randomfunksjoner, og disse låtene peker dessuten mot et muntrere, kjappere Broken Bells som vi forhåpentligvis får høre mer av senere- for her det absolutt å håpe at samarbeidet fortsetter.
Broken Bells er årets foreløpig mest hengekøyevennlige album; uimotståelig henslengt og søtt, med James Mercer i melodisk storform og med en makker som underbygger hans gode sider i et av de mest vellykkede crossoversamarbeidene siden The Postal Services Give Up.
Jørgen Hegstad
