King Midas - Rosso

Blodspor i snøen

I det du trodde du holdt på å glemme King Midas, returnerer Oslo-bandet med deres første album på seks år. Rosso er en uforutsigbar og deilig dyster affære.

Midas-albumcoover-bruk“Men har ikke King Midas allerede gitt ut et album i år, da?” Tross i at jeg vet godt at dette ikke stemmer, har jeg båret på denne følelsen i det lanseringen av Rosso, bandets sjette album, har nærmet seg. Årsaken? Reutgivelsen av album nummer to, Scandinavia (1999).

På grunn av distribueringsknot og mildt sagt labre krtikker, har de musikknerdene som var til stede ved milleniumsskiftet ansett Scandinavia som en tapt artefakt – og gjerne også intet mindre enn et glemt mesterverk i norsk sammenheng. Det er her “kulten” som stadig nevnes i samme åndedrag som “King Midas” har sine røtter.

Da medlemmene i King Midas begynte å mislike Scandinavia og dens klaustrofobiske, kraftwerkske univers, kastet de deres hvite, ostedunstende dresser (som de figurerer i på albumomslaget) og kjøpte seg heller polerte skinnjakker for å spille inn oppfølgeren Romeo Turn (2003). Den eklektiske, groovy og arrogante videreføringen av syttitallets glamrock, som preget utgivelsene frem til Sorry (2007), førte til gjengjeld med seg den kommersielle suksessen kvintetten nok hadde håpt på. For du husker vel “City Sounds”? Men siden da har man nesten kunne antatt at King Midas var skrinlagt for godt.

Rosso er ikke bare en suveren tilbakekomst, men også bandets mest elektroniske, minst umiddelbare og mest dystopiske albumutgivelse siden Scandinavia. Den dunkle stemningen settes brått med det illevarslende, motoriske åpningssporet “A Ship Glides Trough The Night” – som over sine syv minutter, er ikledd syrlige syttitallssynther, film noir-saksofon og krakilske jungelfløyter. Men det er ikke kun de kjølige, kravlende og monotone instrumentalene – bestenoteringen “Leaving Biarritz” beveger seg eksempelvis over en skeletal trommebeat – som gjør bandets sjette til en av deres klart bedre.

Særlig på det elektroniske westernnummeret “Cy” er vokalist Ando Woltmann i sitt fortellermessige ess: “Are you a man of constant sorrow?/Are you a man of constant pain?” kaller han innledningsvis på den kaldblodige typen vi skal få følge. Også “The Strangler” (tittelen sier vel sitt?) tar for seg våre morderiske, indre demoner, hvorpå det over en sped synthlinje, hviskes på norsk at “Gjør det, sier dem/Gjør det, sier dem”. Og har man vært på Storbritannias jævligste flyplass, forstår man at “One Way to Luton” er like uhyggelig som resten av sporene her.

I fare for å la meg rive med av alle de nihilistiske undertonene: King Midas skriver fortsatt fordømt gode låter. Den medrivende diskobassen gjør “Colorsound” til det umiddelbare spillelistevalget, mens de melodiske kvalitetene ved singelen “Snow” også vokser ved gjentatte lyttinger. Man kan også umulig krangle på komplekst pophåndverk som nevnte “Cy” og “Leaving Biarritz”. Imidlertid blir “You Know My Name” for lik de mest radiovennlige øyeblikkene fra bandets øvrige 2000-tallskatalog til at den klarer å høre hjemme på Rosso.

Tillat meg å avsløre en dårlig skjult forretningshemmelighet. For å ha de omdiskuterte årsbestelistene klare til juleferien, er man gjerne nødt til å samle inn stemmene tidlig – da aller helst før slutten av november. Dermed vil Rosso også stå som et av årets sterkeste argumenter for å drøye poengmålingen til etter at fyrverkerikruttslammet har blitt dekket med et tykt lag snø.

Kim Klev