P3 GULL 2020:Boy Pablo brøt loven i Indonesia – måtte bli reddet av presidenten

Bergenseren Nicolás Muñoz (21) ble gigantisk i utlandet over natta, og ble kastet ut i en kaotisk tilværelse. Men nå har han endelig tid til albumslipp og scenen på P3 Gull.

– Det har fucket seg, Nico. Vi har ikke lov til å spille her.

Jakarta, november 2018. Nicolás «Nico» Muñoz stirrer på barndomsvenn og manager Benjamin Fabio, sjokkert over ordene som nettop har kommet ut av munnen hans. Brystet snører seg sammen. Hodet er fylt med adrenalin. Panikk.

Nico og hans fem bandmedlemmer i Boy Pablo sitter på backstagen og ser forferdet på hverandre en stund. Fullstendig målbundet. Klokka er ett på natta og de skal egentlig gå på scenen på en diger, indonesisk festival. Kompisgjengen fra Bergen lå nettopp og koste seg i et basseng, men nå er det full krise.

– BOY PABLO, BOY PABLO, roper tusener av utålmodige, indonesiske blodfans.

Nico og hans band har, halvannet år etter de publiserte en lavbudsjettsmusikkvideo på YouTube, blitt internasjonale indiestjerner.

– Vi var headlinerne på festivalen. Av en eller annen grunn, sier Nico lattermildt når P3 møter ham på Zoom.

Men smilet var langt unna der og da. Bandet hadde troppet opp i god tro om at dette var en seriøs festival, og arrangørene hadde lovet å ordne alt av visumsøknader for dem, forteller Nico. Men idet de skulle gå på scenen, ble manager Benjamin tatt ut av backstagerommet for en alvorsprat.

– Han ble borte i ti minutter. Så i femten minutter. Og da han kom tilbake, fortalte han at politiet hadde prøvd å få tak i alle passene våre. Vi friket ut hele gjengen, forteller Nico.

Gladtur med gutta i Asia

Samme helg som Boy Pablo fortviler på en backstage i den indonesiske hovedstaden Jakarta, er han egentlig også invitert til P3 Gull 2018 i Oslo.

Han er nemlig nominert til prisen «Årets nykommer», men når navnet hans leses opp som vinneren foran et fullstappet Skur 13 på Tjuvholmen, befinner han seg bokstavelig talt ti tusen kilometer unna.

Over storskjermen i salen ruller det derfor en videomontasje isteden, med fem glade gutter på heisatur i Asia.

I videoen spøker og ler de seg gjennom Tokyo, Bangkok og andre fjerne byer, og får et P3 Gull-trofé i sine entusiastiske hender, høyt oppe på en majestetisk fjelltopp i Taiwan.

På P3 Gull 2020 skal Boy Pablo endelig spille live. Men i 2018 ble P3 Gulls seere pent nødt til å ta seg til takke med det elleville Asia-reisebrevet, som et slags plaster på såret. Videoen danner imidlertid et ganske annerledes, og langt mer lettbeint, inntrykk av det som egentlig var en nokså dramatisk turné for bandet, innrømmer Nico i dag.

Etter et par år med intenst turnéliv i Asia, Europa og USA, føler globetrotteren ennå at ingenting kan måle seg med hendelsen i 2018.

– Det mest absurde som har skjedd på turné der ute i verden er jo at vi holdt på å bli deportert fra Indonesia. Men det er ikke så mange som vet at dette skjedde.

Dette er bare begynnelsen av Indonesia-historien Nico bretter ut for oss over Zoom, hoderistende og veivende med armene. Det skal ennå bli langt sprøere.

Gjenkjennes på gata i LA

– Vi gidder ikke spille inn video likevel. Vi dropper det.

Bergen, våren 2017. Fem elever ved Kongshaug Musikkgymnas står på en brygge og kjenner på tvilen. Tenåringsbandet hadde nettopp hengt i skolegården, da Nico fikk en telefon fra manager Benjamin. Han har akkurat kjøpt seg et videokamera på tur til London, og ba gutta komme ned til vannkanten. Nå vil han spontant spille inn en musikkvideo til en helt tilfeldig låt fra en kommende EP. Som Nico aldri hadde planlagt skulle være singelen.

– Det er bra å gjøre noe random greier i blant, og været er jo så fint, insisterer Benjamin.

Nico gir seg og sier ja, under tvil. Det vil vise seg å bli en avgjørelse som forandrer livet hans for alltid.

Innspillingen av videoen til låta «Everytime» hadde et budsjett på 50 kroner, og alt gikk til bensinpenger, røper Nico i dag. Etter han lastet den opp til YouTube i mai 2017, tikket det langsomt inn et par avspillinger her og der de neste månedene. I august ble videoen nevnt i det Nico beskriver som «en ganske stor Reddit-tråd».

– Jeg tenkte bare jøss, fett at folk liker dette, da.

To måneder etter, i oktober, begynte omsider også YouTubes algoritmer å plukke opp videoen, og sette den som «anbefalt» for fans av beslektet musikk, som den langt større, britiske artisten Rex Orange County. Nico forstår enda ikke helt hvordan det ble slik. Han hadde egentlig mer tro på låta «Dance Baby», og ville opprinnelig heller lage video til den. Faktum var derimot at «Everytime», stikk i strid med hans forventning, nå var iferd med å bli en monsterhit.

– Hvem vet hvordan disse algoritmene fungerer. Men det var i alle fall sånn det hele startet, og vi innså at vi nå fikk en gigantisk mulighet til å holde dette gående. Vi måtte bare finne en strategi på å holde folk interesserte i prosjektet, forteller Nico fra barndomsrommet over Zoom.

– Jeg snakker som om det var veldig enkelt, men det var krevende og tok mye tid.

Nå blir han gjenkjent på gata i Los Angeles av entusiastiske fans som vil ta selfies med ham, og i fjor var Boy Pablo den eneste norske artisten som spilte på byens svære og toneangivende hipster-festival Coachella.

Boy Pablo er rett og slett gigantisk i utlandet.

Unik suksesshistorie innen norsk musikkeksport

DIREKTØR I MUSIC NORWAY: Kathrine Synnes Finnskog. Foto: Music Norway
MENER BOY PABLO HAR GJORT ALT RETT: Kathrine Synnes Finnskog er direktør i Music Norway, en organisasjon underlagt Kulturdepartementet som støtter og kartlegger norsk musikkeksport. Foto: Music Norway
Kathrine Synnes Finnskog er direktør i Music Norway, og har fulgt nøye med på Boy Pablo i flere år. Hun skryter av det hun kaller «vanvittige strømmetall»: 200 millioner strømminger på Spotify og over 100 millioner på YouTube. På sine utsolgte utenlandsturnéer spiller Boy Pablo også konsekvent på scener med en kapasitet på hele 2000 – 4000 publikummere, forteller hun.

– Dette er stort i antall, men også i bredde: Han klarer det jo over hele verden. Jeg synes også det er litt artig med slike fenomener som blir store og får oppmerksomhet ute i verden før de får det her hjemme.

Finnskog mener media i Norge ikke fikk øynene opp for Boy Pablo før tidlig 2019, to år etter han hadde slått gjennom med sin 50-kroners musikkvideo. Da hadde utenlandssuksessen gått fort.

– Når norske artister starter utenlandseventyret sitt et annet sted enn de klassiske platemarkedene som England og USA, ser vi at veksten går kjappere. Boy Pablos popularitet begynte jo i Asia, i land som Filipinene, og det er kanskje et marked som ikke var like oversvømt av indiepop fra før.

Hun tror det at Boy Pablo satte seg i det asiatiske markedet først, gjorde at det i andre omgang ble mer interesse i de tradisjonelle platemarkedene. Med andre ord: Amerikanerne blir straks mer nysgjerrige på en norsk artist som Boy Pablo om han allerede har klart å bli «Big in Japan». Derfor blir Nico nå ikke bare gjenkjent av fans på ankomsthaller i Asia, men også under Levis-shopping i LA.

Men hvor gigantisk er Boy Pablo egentlig i utlandet, sammenliknet med de mange andre unge, norske suksesshistoriene Music Norway har fulgt de siste årene? Finnskog trekker frem de digre navnene Kygo og Alan Walker som sammenlikning.

– Kygo klarte å slå skikkelig gjennom i USA, mens Alan Walker ble et fenomen på hele det asiatiske kontinentet. Og det er jo stort i seg selv, men disse to fordelte på en måte verden mellom seg. At Boy Pablo klarer å opprettholde suksessen i begge disse markedene samtidig er unikt.

IKKE LETT Å DRASSE MED SEG: De digre stadium-sceneproduksjonene til Kygo og Alan Walker. FOTO: Christopher Polk/AFP, Kim Erlandsen/P3
IKKE LETT Å DRASSE MED SEG: De digre stadium-sceneproduksjonene til Kygo og Alan Walker. FOTO: Christopher Polk/AFP, Kim Erlandsen/P3

Kanskje har det noe å gjøre med at det er lettere for et jordnært, intimt indieband å turnere konsekvent begge stedene, gjetter hun – i motsetning til Alan Walker og Kygo trenger ikke Nico drasse med seg omfattende produksjoner med gigantiske LED-skjermer.

– Mange norske artister som prøver seg i utlandet, kaster ut et agn, og håper å få napp, men så får de plutselig en altfor stor fisk som de ikke klarer å holde på. Jeg synes Boy Pablo-gutta har vært flinke til å forbli tro til formatet sitt: lekent, organisk og veldig indie. De tar rett og slett godt vare på den fansen de har fått.

– Det er vanskelig å forutse når man går viralt, men man når det først skjer, kan artisten plutselig få maste penger kastet på seg av plateselskap, og selv om alt blir mer glossy og strategisk, er det ikke sikkert det fungerer for artisten, sier Finnskog.

Slet seg ut for å holde på den store fisken

Etter den dramatiske Asia-turnéen til Boy Pablo høsten 2018, gikk turnélivet videre inn i 2019 med en større skandinaviaturné. Konsertene ville ingen ende ta, og Nico beskriver festivalsommeren 2019 som «ganske heavy».

– Vi dro overalt. Fra Lofoten og Grimstad til Chicago og Montreal, og både store og små festivaler. I mellomtiden prøvde jeg så godt jeg kunne å finne tiden til å skrive noen låter.

Nico beskriver den brå suksessen til Boy Pablo-prosjektet, og omstillingen til det evige turnélivet, som overveldende. I august 2019, etter en utmattende festivalsommer var overstått, bestemte han seg: Nå ville han endelig spille inn et debutalbum. Men de neste månedene ble raskt fylt opp med nye, helt utsolgte turnéer i Asia og USA, og tiden hjemme i Bergen og studio måtte han se langt etter.

Ikke før en 17 dager lang hyttetur våren 2020 fikk Nico roen og tiden til å fullføre debutalbumet «Wachito Rico» og utvide repertoaret til Boy Pablo med hele tretten nye låter. Denne pausen fra turnélivet hadde trengt i en god stund.

– Jeg blir aldri lei av mine egne låter mens vi er ute på turné, selv om vi spiller dem hver eneste kveld. Men når jeg kommer hjem er jeg sliten, og trenger virkelig en pause. Da er det en utfordring at de to små nevøene mine på tre og fire år digger musikken min og spiller den på repeat hele tiden, ler han.

Fuck it, vi gjør Indonesia

Og det er ikke rart Nico er sliten etter en lang turné: Boy Pablo er nemlig et band som er kjent for å være mildt sagt energiske på scenen. Hopping, hoing og spillopper. Krumspring. Til å være musikk som høres så øm og ektefølt ut på plate, kan nesten Boy Pablos konserter oppleves som forbløffende køddete i kontrast.

– Det der er en «fine line» som vi har prøvd å finne, sier Nico.

– Jeg kan jo innrømme at det av og til kan bli overtenning på det køddete. Veldig. Noen ganger gjør vi så mye dritt på scenen at det bare føles ut som en køddekonsert.

SIRKUS NICO: Boy Pablo på Øyafestivalen 2018. FOTO: Eskil Olaf Vestre

En gang det definitivt ble energi og overtenning, var på konserten i Indonesia.

Etter at Nico har sittet på pinebenken inni backstagen på festialområdet altfor lenge, kommer manager Benjamin endelig tilbake inn døren igjen.

– Okay, deklarerer han til fem nervøse gutter. Det er ikke lov, men vi kan gjøre konserten om vi vil. De kan ikke straffe oss.

Nico ser på bandet sitt.

– Fuck it, vi gjør konserten, hører han seg selv si mens blodet stiger til hodet.

Klokken er nesten halv to på natta når bandet vandrer ut på scenen til lyden av hylende og jublende indonesere. Nico beskriver det som «en av de mest adrenalinsfylte tingene jeg har gjort i hele mitt liv».

– Det var dritfett. Vi hadde vært så stressa, men konserten ble jo helt «kick-ass». Vi spilte mye lengre enn vi egentlig skulle.

Lovbruddet ble ikke helt uten konsekvenser.

President til unnsetning

– Vi kom hjem til hotellet fire på natta. Og så kom beskjeden om at vi måtte møte opp på Indonesias Department of Immigration åtte om morgenen, forteller Nico.

Kompisgjengen fra Bergen fikk under fire timers søvn. Og måtte ombooke flyet som egentlig skulle ta dem videre til Bangkok klokken ti.

– Det var pain. Men verdt det!

En streng mann i uniform stempler «deportert» i passene til alle gutta. De begynner å bli redde for at deres indonesiske fans må se langt etter neste Boy Pablo-konsert. Men samtidig står Benjamin på siden og snakker i telefonen.

– Vi har en kompis fra Indonesia, og faren hans har vært landets landbruksminister en gang, forklarer Nico til P3.no med et lurt smil.

Indonesias president Joko Widodo
REDDET GJENGEN: Indonesias president Joko Widodo fotografert i Jakarta i 2017. FOTO: Reuters/Beawiharta/NTB

Det viser seg at denne faren kjenner den nåværende presidenten av Indonesia og har mulighet til å trekke i noen tråder. Dermed står plutselig Nicos barndomsvenn Benjamin, kompis siden de var femten, og snakker med presidentens høyre hånd på telefonen.

– Han sier det går fint, forteller Benjamin når han legger på røret.

Alle får et nytt, frikjennende stempel oppå «deportert»-stempelet og Boy Pablo regnes offisielt ikke lenger som kriminelle i Indonesia. Alt som skulle til var et «pardon» fra presidenten selv.

– Vi satte oss på første fly til Bangkok og dro rett fra flyplassen til konserten. Det var en helt syk stemning, forteller Nico.

Bandet trengte egentlig kunstnervisaer for å få lov til å fremføre på den indonesiske festivalen, men han som skulle ordne papirene var etter sigende skyldig i dokumentforfalskning.

– Jeg vet ikke hva som skjedde med den fyren etterpå, men jeg hørte rykter om at han måtte i fengsel. Men det ordnet seg for oss, heldigvis.

Boy Pablo spiller live på P3 Gull 2020. Sendingen ser du fra kl. 21:10 på NRK 1, NRK Nett-TV og P3.no lørdag 28. november.

Journalister: Eskil Olaf Vestre

LES ALT OM P3 GULL 2020: