-

Brødrenes vrede

Cavalera Conspiracy, Amfi En av rockens tristeste familefeider ble begravd i et eneste, stort lykkelig kaos i amfiet torsdag kveld. Det er guttemusikken som har regjert i Hoves omfangsrike Amfi de siste dagene. Vi snakker om den delen av rocken som aldri har latt seg femininisere, verken musikalsk eller fanmessig. Da Sepultura-brødene Max og Igor […]

Cavalera Conspiracy, Amfi
terning54.jpg

Cavalera Conspiracy, Hovefestivalen 2008. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

En av rockens tristeste familefeider ble begravd i et eneste, stort lykkelig kaos i amfiet torsdag kveld.

Det er guttemusikken som har regjert i Hoves omfangsrike Amfi de siste dagene. Vi snakker om den delen av rocken som aldri har latt seg femininisere, verken musikalsk eller fanmessig. Da Sepultura-brødene Max og Igor Cavalera slapp løs de skitne juvelene fra sin lille skattekiste av metal-hits, ble store deler av amfiflaten gjorte om til en svært fysisk utagerende og livsbejaende moshpit. Og det skulle nesten bare mangle, for den kraften som ligger i låter som ”Roots Bloody Roots”, ”Refuse/Resist”, ”Arise”, ”Beneath the Remains” og ”Territory” kan nesten flytte fjell.

Max Cavalera er rå urkraft mens Igor er en perkusiv supermann. Sammen er Belo Horizonte-brødrene en temmelig unik kombinasjon som foredler thrash, punk og brasilianske røtter til en miks som midt på 90-tallet føltes helt sensasjonell, og som et tiår seinere fortsatt føles relevant.

I den første halvdelen av konserten tar man seg i å savne Sepultura-gitarist Andreas Kisser. Gitarlyden til Marc Rizzo blir litt spinkel. Og det nye låtmaterialet til Cavalera Conspiracy er ikke all verden. Men når det begynner å hagle med godlåter rundt midtveis, intensiteten øker, piten vokser og vokser og det ene Cavalera-familemedlemmet etter det andre kommer på scenen (Max’ stesønn Ritchie synger på en låt mens Igors unge nevø Igor Jr. gjør en meget overbevisende jobb bak trommene på ”Troops of Doom”), da utvikler konserten seg til en happening. 12 år etter at Sepultura rystet Kalvøya, og Max noen måneder seinere forsvant ut av bandet i et skred av intriger, føles det genuint godt å høre ”Roots Bloody Roots”. Måtte familielykken vare.

Håkon Moslet