Converge - Vika, Øyafestivalen
Terningkast 3

Vil, vil, men får det ikke til

Converge kan være verdens beste liveband. De kan også være riktig så midt-på-treet.

Jacob Bannon og hans Converge må ha et noe underlig inntrykk av Norge. Først spilte de på Sub Scene for noen år tilbake, og store deler av konserten ble brukt på å fortelle kids at det var helt greit å rocke ut til musikken deres. Så var det den gigantiske hovedscenen på Hove en tidlig ettermiddag, foran noen hundre interesserte og nysgjerrige publikummere. Så var det Øyafestivalen i går, igjen foran flere nysgjerrige festivalgjengere enn entusiastiske fans.

Men sånn går nu dagan når man er et hardtturnerende band, ene dagen skriker man i ansiktet på fans som har blødd for musikken din, andre dager spiller du for skjeggete indienordmenn og søte jenter som egentlig venter på Big Boi. Jobben er jo da å tilfredsstille og vinne over både de nyfikne, skeptikerne og blodfansen.

Det begynte på verst mulig måte. Etter Egon Holstads entusiastiske introduksjon om at Converge får Black Flag og Slayer til å høres ut som sengevætere, setter Converge i gang sin kaotiske og tekniske, men akk så suggerende takning på hardcore. Og det låter… som en bisverm som har flydd seg vill på andre siden av parken. Lyden er lavere enn lørdagens frokostlytting på nye Maiden-platen på hjemmeanlegget, og Converge ser egentlig mest komiske ut der de spretter rundt som i en semistumfilm. Riktig så ufrivillig, men likevel. Bannon og gitarist Kurt Ballou (mannen som produserte Kvelertak, for øvrig) jobber hardt og intenst, men det publikum hører rimer ikke med det som skjer på scenen.

At Bannon bruker litt mye tid på å klage
på at han har sol i øynene (er det ikke bare barn som har lov til slikt?) og sutrer litt over at publikum ser ut som de står på en fotoshoot gjør at åpningen på konserten rett og slett er litt kjedelig og mest trist.

Det er rett og slett uunngåelig at det blir bedre.
Lyden skrus brukbart til, Ballous knivskarpe riff kommer etter hvert til sin rett, og Bannon begynner å ligne på den hardcorelegenden han tross alt er. Låter fra No Heroes og Axe To Fall viser hvordan Converge på sine voksne dager har funnet en brillefin blanding av undergrunnshardcoren de kom fra, klassisk thrash og mer typisk alternativ hardrock. De siste 15 minuttene redder konserten fra total katastrofe, men som Jacob Bannon selv sa uten å mukke: neste gang kommer de tilbake og spiller en liten klubb. 2 til åpningen av konserten, 4 til avslutningen, og da klarer ikke engang Converge sine matematiske rifformler å lande på annet enn 3.

Bonustips 1: Sjekk DVD-en Long Road Home, som følger Converge i fragmenter fra konsertsteder og rare venues. Total undergrunn. Nydelig.

Bonustips 2: Sjekk trykkene Bannon selger på www.jacobbannon.com, han er en rå illustratør.