Twin Shadow - Confess
Terningkast 5

Dansing i mørket

Åttitallsfetisjist Twin Shadow fortsetter å være sykelig opptatt av knuste hjerter. Heldigvis for oss.

Skulle du ta deg råd til en kort titt på albumcoveret til Confess – eller musikkvideoen til singelen “Five Seconds” (som du ser noen avsnitt nedenfor) – vil du fort skjønne at George Lewis Jr. har en greie for trange skinnjakker og cruisermotorsykler. I det hele tatt er det som om Lewis er som tatt rett ut av Den Store Amerikanske Åttitallsfilmen.

Det er kanskje ikke så rart når musikken han lager under aliaset Twin Shadow er som lydsporet til denne hypotetiske erkefilmen. For da Lewis for to små år siden kom stigende ut av intet med den Chris Taylor-produserte debuten Forget lå det lite mellom linjene: den Brooklyn-baserte dominikaneren er bunnløst forelsket i alt som lukter, smaker og høres ut som åttitallet.

Dét betyr at han i tillegg til å lefle bunnløst med new wave-formelen – hvor det dansbare og syntetiske ligger i skje med post-punken – er opptatt av et eneste tema: kjærligheten. Det er nemlig passe åpenhjertig han henvender seg direkte til motparten og erklærer at “I’m not in love/Can’t you see I’m not love” i “Run My Heart”.

Men all emuleringen av åttitallspastisjer er i det store og det hele ikke så viktig, for det er Lewis’ abnorme talent til å lete frem den virkelig gode popmelodien som gjør Twin Shadow så elskverdig. Sånn sett er det særlig trekløveren bestående av nevnte “Run My Heart”, “The One” og “Beg For The Night” som utgjør det pulserende hjertet av Confess.

At denne kjernen utmerker seg legger likevel ikke lokk på flere av de andre enkeltlåteneConfess. For både dramatiske “When The Movie’s Over”, marimba-tunge “Golden Light” og singelen “Five Seconds” hjelper Lewis’ andre album godt på vei til å bli en sterk kandidat til årsbestelistene.

Produksjonmessig låter Confess riktignok langt større og finslipt enn debuten, og legger dermed en demper på den småprogressive og drømmende innpakningen som muligens fikk de aller mest sjangerforvirra til å vifte med chillwave-vimpelen. Hvis fantastiske Forget forsøkte å låte som en slags undergrunnsklassiker er Confess til sammenligning mer som en rendyrkelse av det store popalbumet.

Men denne jakten på enkeltlåtene har som regel sine baksider. Ikke bare har helheten lett for å tynnes ut, men det blir også fort ekstra tydelig hvilke låter som faller gjennom som uinteressant fyllstoff. I tilfellet Confess gjelder begge deler til en viss grad; gevinsten av å høre albumet fra start til slutt er langt fra like stor som debuten, mens seige og humpete “I Don’t Care” lider av betydelige handikaps hva gjelder hooks.

George Lewis Jr. bruker ordet “love” så hyppig at det er umulig å ikke la seg påvirke. Det skal nemlig godt gjøres å heller ikke denne gangen bli småforelsket i Twin Shadows utrolig delikate kjærlighetsanthems.

Kim Klev