Foo Fighters - "Run" (låt)
Terningkast 5

De gamle er fortsatt eldst

Foo Fighters overrasker med blytung gitarfest.

foofightersrun

Å våkne opp. Det å gå fra et sted, en tilstand, til noe helt annet. Det er noe vi alle må forholde oss til. De aller fleste ser på dette fenomenet, å våkne opp altså, som noe selvsagt, et uvelkomment hinder i hverdagen, noe som skjer som en naturlig konsekvens av at man blir revet ut av søvnen og faller tilbake der man var. Men for andre individer, eller i andre situasjoner enn det rent hverdagslige, så kan det å våkne opp bety langt mer enn den trivielle handlingen det er å åpne øynene. Og det er sånn ”Run” begynner, med en oppvåkning. Både sonisk og verbalt.

Foo Fighters er tilbake og det med et brak. Sekstetten ga sist lyd fra seg i 2015 da de ga ut de to mindre prosjektene, Saint Cecilie EP og Songs From The Laundrey Room. Og nå, to år senere, overrasket de musikkverdenen med å dumpe singelen ”Run” i fanget på oss og det uten forvarsel. I kjent Foo Fighters-stil er låta også akkompagnert med en merkverdig musikkvideo som ja, også denne gangen kan skilte med bandbesetningen iført visuelt slående kostymer.

Det tekstuelle budskapet i ”Run” virker relativt klart og tydelig. Her skildres ønsker om å kunne rømme fra vanskelige livssituasjoner og drømmer om at ting kunne vært annerledes. Teksten er levert med et nesten prekende narrativ og dette slått sammen med flere sporadiske kvasi-politiske strofer, kan kanskje peke frem mot at det er en aldri så liten protest mot nåtidens betente politiske klima som ligger bak denne hardtslående riff-kavalkaden. For det er tross alt det dette er, en heidundranes fem minutter og tjuetre sekunder lang gitarfest.

Låta starter rolig med svevende gitarfraseringer og en nesten lavmælt Grohl bak mikrofonen før det hele skrus opp til 11 med rytmeseksjonens inntog. Jeg kan ikke huske å ha hørt Foo Fighters så brutale og på kanten til primale siden One By One, ja det har kommet drypp nå og da, men dette føles annerledes. Blytunge gitarriff, en hvesende vokal og dundrende trommer pakkes sammen til et tordnende vers før det hele åpner seg i et langt mer luftig refreng med velplasserte punkteringer som lar låta puste før det freses videre til neste vers.

”Run” er et friskt pust inn bandets nyere låtkatalog og et velkomment bidrag i samtidens fort småmonotone kommersielle rocke-landskap. Foo Fighters viser at god låtskriving, presis bruk av kontraster og en stor dose energi fortsatt er en oppskrift som fungerer i 2017. De finner på ingen måte opp hjulet på nytt og et eventuelt forsøk på et dypt meningsbærende budskap faller litt igjennom sprekkene, men det gjør ingenting. Låten oser av entusiasme og med gode musikalske prestasjoner fra hele ensemblet behøver nok ingen Foo Fighters-entusiaster miste nattesøvnen i nervøst påvente av hva som kommer i fremtiden.

Olav Haraldsen Roen