Det er modig, men briljant gjort å booke Tortoise til en såpass ordinær musikkfestival som Slottsfjellfestivalen. Det er nemlig ikke verdens enkleste oppgave å selge inn et helinstrumentalt – og attpåtil eksperimenterende – rockeband til hvemsomhelst en grå og klam juliettermiddag. I tillegg er det sannsynligvis kun de aller mest dedikerte som er klar over Tønsberg-lenken til det hele; at Chicago-bandets lekne tilnærming til jazzen har gjort dem til en kolossal inspirasjonskilde (og bekjente) til lokallegendene i Jaga Jazzist.
Med utsikten over hele byen rundt seg i 360 grader er det klart at omgivelsene for Tortoises konsert er særs heldige. Litt trøblete er det derimot at musikken gjør seg klart best sittende og gyngende i tørt gress med øynene halvt lukket, og ikke på gjørmete og forblåst underlag.
Skal man beskrive den fysikklærerlignende besetningen med kun ett ord, er «flinkt» utvilsomt det mest nærliggende. For når samtlige medlemmer til stadighet rullerer på (og mestrer) instrumentene på scenen (inkludert to trommesett, marimba og flerfoldige synthesizere) uten å tilføre det noen som helst gimmickfaktor, betyr det ingenting at bandets nærmest eneste interaksjon med publikum er håndklappingen i det energiske Beacons of Ancestorship-kuttet «Prepare Your Coffin«.
De gjør seg også klart best – i alle fall lettest fordøyelige – når de velger å sveve rundt i seige kosmosgrooves, og ikke lar jazzinfluensene ta helt overhånd. Dette er særlig elskverdig under de to første kuttene, samt da bandet mot slutten jammer fra seg en ti minutter lang låt på progressivt vis.
Det skal uansett ikke være umulig å krangle seg til at et sett som varer i overkant av én time kan bli litt i meste laget når ikke absolutt alt ligger til rette for en konsert av denne typen. For det blir nemlig lett for andre enn den musikkutdannede publikumskjernen å falle litt av når Tortoise bruker mesteparten av tiden midtveis på å spille sine mest komplekse stykker.
Kim Klev
