Doves, Sjøsiden
Oslo – Manchester: 0-6.
Det er mulig å forestille seg annet og bedre U2, ukorrumpert av gigantoman livsstil, desperat posisjonering og sin egen kronglete vei mot middelmådigheten, og uten Bono brautende bak mikrofonstativet. Manchester-kvartetten Doves, som har lagd lyd i et drøyt tiår uten at kloden har endret bane av den grunn, høres ut som dette bandet. Få grupper utforsker balansen mellom raffinement og et bankende hjerte med like givende resultat, og idet skyene ruller innover Sjøsiden under «10:03» er det åpenbart at dette blir en sjelfull seanse.
Doves gir imidlertid ikke ved dørene, og like greit er det: Brorparten av låtene under Øya-konserten er fra vokseren Kingdom Of Rust, som ble sluppet tidligere i år, og versjonene de serverer er uniformt briljante, med det nydelige, bunnløst ensomme tittelsporet som ett av flere høydepunkter. Diamanten i diskografien heter fortsatt The Last Broadcast, og «Pounding» og «There Goes The Fear» nytes grådig av oppmøtte entusiaster, mens «Black And White Town» fra Some Cities for alvor utkrystalliserer seg som en av 00-tallets klassiske singler; et dramatisk snapshot malt ut i hypnotiske gitarstrømninger og hektende rytmedønninger. Du får det ikke større.
At publikum i det store og hele ter seg som om de har blitt tvunget til å overvære et valgmøte for Senterpartiets lokallag i Vennesla, får anføres som en evig tilbakevendende Øya-kuriositet snarere enn noen reell nedtur. De burde spilt «Words», dog. Pyttsann.
Marius Asp
