Peaking Lights - Lucifer
Terningkast 5

Dub ved verdens ende

Ekteparet Peaking Lights er mer enn godt på vei med å perfeksjonere sin sommervarme og utenomjordiske dubpop.

Det slår sjeldent feil når kjærestepar utgjør bandkjernen i varmhjertede indierockgrupper. Selv om skilsmissen mellom Kim Gordon og Thurston Moore har gjort legendariske Sonic Youth til et forlengst sunket skip, finnes fortsatt eksempler i hopetall på at vi aldri må gi opp drømmen om kjærestebandene. For å nevne noen: Arcade Fire, Empire! Empire! (I Was A Lonely Estate), Yo La Tengo og Low. Og Peaking Lights, så klart.

Selv om ekteparet Aaron Coyes og Indra Dunis albumdebuterte med Imaginary Falcons i 2009, var det ikke før de slapp oppfølgeren 936 i fjor at ordene “Peaking Lights” begynte å svirre rundt i den tykke indieluften. Og det er kanskje ikke så rart, for andrealbumet tok de i overkant lo-fi utenomjordiske synthjammene fra debuten med inn i et groovy dubunivers. Ta høydepunktet “All The Sun That Shines” som et svært beskrivende eksempel.

Som de selv sier til musikkmagasinet DYI, har det siste året vært usedvanlig hektisk for duoen. Det plutselige undergrunnsgjennombruddet og alt det fører med seg er én ting – at ekteparet får en sønn oppi det hele er en annen. Tidsklemmekaos til tross: allerede innen ett år har gått returnerer Peaking Lights med album nummer tre. Og det tar heller ikke lang tid før Lucifer åpenbarer seg som det mest formfullendte duoen har gjort så langt.

Deres kosmiske kombo av sommersløve tempoer, synthtung krautrockmonotoni og umiddelbare dubgrooves står riktignok fortsatt intakt. Men selv om Lucifer er milevis unna noe preg av glatthet, er den mest fanatiske lo-fi-ekstremismen på vei ut av uttrykket. Tåkete lydbilder behøver nemlig ikke gå på bekostning av god lyd. Peaking Lights instrumentering føles også hakket mer fargerik denne gangen, der taffeltrommemaskiner, dubbass, slitne orgler, forsiktige gitarer, Dunis drømmende vokal og lekne synther pensles enda mer gjennomtenkt utover lydbildet.

Sønnen Mikko har tydeligvis ført til bunnløse mengder positiv inspirasjon for ekteparet. Ikke bare gjennomsyrer varm energi hele albumet, men flere av sporene er dedikert til poden. For i tillegg til “vokalbidrag” (les: krakilsk barnelatter) på albumets mest psykedeliske spor, “LO HI”, handler det oppløftende albumhøydepunktet “Beautiful Son” ganske eksplisitt om unggutten. Ta bare tekstlinjen “Good morning son/ son, shine/ my little son/ son, shine” som et eksempel.

Med en hovedvekt av skrudde spor over seksminuttersgrensa nytes Lucifer best i ett strekk. Sett deg dermed ned med den tropiske åpneren “Moonrise” og flyt med til sommerens særeste og mest behagelige lydspor.

Kim Klev