Lilla Namo - Baglerscenen, Slottsfjell 2014
Terningkast 4

Enkelt og ekte

Lilla Namo har det som trengs for å bli stor også utenfor Sverige.

Da Lilla Namo i 2012 bestemte seg for å bruke lyden av volumknappene på en Mac som beat til låta “Höj volymen”, fikk den lovende rapperen låta som sammen med debutsingelen “Haffa Guzz” viste at hun har det som trengs for å posisjonere seg i hiphopverden. Ikke bare låt det friskt og fremtidsrettet; svensken viste også at hun har de tekniske ferdighetene på stell.

Når hun lørdag kveld tar plass på Baglerscenen på Slottsfjell, er det ikke et stort publikum som har møtt opp. De som er der, er til gjengjeld i stor grad dedikerte. Og det med god grunn. I løpet av den 45 minutter lange konserten trer nemlig 25-åringen frem som alt annet enn liten.

Kun backet av en DJ, uten noe som helst pynt på scenen, gjør Lilla Namo det hun kan for å overbevise. Tilstedeværelsen er genuin, stilen trygg og kompromissløs. Hun lener seg i stor grad på ferdighetene sine. Det virker riktignok litt bakpå å begynne å snakke om hiphopens fire elementer i 2014, men det kan forsvares når det følges opp av overbevisende beatboksing.

Avbrutt av noe anmassende dancehallsirene og pistolskudd får vi servert materiale fra fjorårets album Tuggare Uten Grenser. Ikke alt låtmaterialet er like sterkt, og da blir rapperen fort gjennomsiktig. Men når hun er på sitt beste, som under “Lever som vi lär”, “Tuggare Uten Grenser” og selvsagt “Höj volymen”, som avslutter konserten til stor entusiasme, er det stjernekvalitet over Lilla Namo.

Svensken jobber hardt for å engasjere sitt publikum. “Badman” avbrytes etter ett vers: hovedpersonen vil ha med seg publikum, og deler opp publikum og gir dem kor-oppgaver. Det funker overraskende bra – og det er gledelig å se at den relativt ferske artisten også besitter entertainer-evner.

Det viktigste er jo selvsagt hvilke kvaliteter Lilla Namo besitter som artist – og de er det åpenbart ingen grunn til ikke å stole på. Svensken er definitivt klar for karriere også utenfor sitt eget hjemland.

Trine Aandahl