«I’m here to bring you that shit that you never hear…» synger BJ The Chicago Kid over en tidløs og hjemmesnekret soul-beat.
Den konkrete bassen, de lette trommene og det jazz-inspirerte tangent-touchet er ikke til å ta feil av. Lyden av Chicago er like kraftig i 29-åringens egne produksjoner som dem han gjorde på Kendrick Lamars Section. 80 og Chance The Rappers kritikerroste Acid Rap.
«… Something you can’t get from no other, the drums and this song is strong like my mother»
Den enkle, men solide teksten fortsetter. Nesten på linje med de han skrev for gospelveteraner som Lalah Hathaway og Shirley Caesar. Bare et hakk over.
Den myke, sjelfulle stemmen girer opp idet refrenget kicker inn på 01:01. Triksene han plukket opp som bakgrunns-vokalist for Usher sitter fortsatt like støpt som dem han leverte på Kanye Wests Impossible.
«Nobody ever said it’ll be easy»
Muligens. Men er det noen som kan bidra til soulens gjenoppstandelse kan det vel være BJ The Chicago Kid?
Hør BJ The Chicago Kid i Spotify og WiMP
Ung veteran
Stemmen er umulig å unngå. Enten du først hørte den via et uanstrengt hook på Schoolboy Qs Grammy-nominerte Studio, som gåsehudinjeksjon på debutplaten, Pineapple Now & Laters, eller mens du var Smokin’ And Ridin’ til Radio Los Santos på Grand Theft Auto V. Men veien mot hitlistene startet ikke her.
— Jeg vokste opp i kirken hvor jeg ble introdusert for gospel
Det var først på en Janet Jackson-konsert at Bryan James Sledge, som han egentlig heter, så soul-lyset for første gang. Et lys som førte til et studiomøte med R&B-ikonet R. Kelly før han fylte ni, og et låtskriveroppdrag for «No Diggity»-sangeren, Dave Hollister, før han fylte seksten. Tre år senere tok Chicago-vinden for alvor fatt i det musikalske talentet og førte han videre til Los Angeles og Mary J. Bliges åpne armer.
Heldigvis for navn som Snoop, Anthony Hamilton, Busta Rhymes og Big K.R.I.T, valgte gutten fra «The South Side» etter hvert å dele sin vokal også i studio før han tok fatt på egne produksjoner.
— Jeg er ikke bare her fordi BJ the Chicago Kid kan synge. Jeg prøver å bringe ekte musikk tilbake. Jeg bærer en drakt med Soul Music på ryggen. Det er laget jeg spiller for, og det er jeg stolt av, fortalte han i et intervju med Complex Magazine i 2013.
En reddende Motown-engel
To år senere har han med sine tre miksteiper, to EPer, et selvutgitt studioalbum, utallige samarbeid og Motown-signering, mye av tyngden og troverdigheten som trengs for å bringe både sjangeren og den gamle soul-fabrikken et steg videre.
Noe blant annet musikkjournalist i Dagens Næringsliv og tidligere Natt & Dag-redaktør, Audun Vinger, tror han kan få til.
— BJ kobler sen 90s R&B musikalsk med den mer porøse og nervøse mannsrollen vi har sett endel til i R&B og hiphop de siste par årene. Han har den snille, sensuelle stilen inne musikalsk, så da gjenstår det å se om han har auraen og utseendet til som trengs for virkelig suksess i vår verden, forklarer han.
— Hans cover av Aaliyaas «One In A Million» er jo meget sterk, med en liten bonus av R. Kellys «R&B Thug» er jo sjukehus-bra.
Hør låten nedenfor.
Likevel er det ikke alle som lar seg begeistre så lett. I motsetning til Vinger mener Klassekampens musikkanmelder, Martin Bjørnersen, at BJs samarbeid med allerede høyt profilerte artister har ført til et ufortjent godt rykte.
— At noen stempler ham som «soulens håp» er helt ukjent for meg og låter ganske absurd. Om noen skulle finne på å si noe så dumt er det sannsynligvis fordi hypen rundt TDE og alle artister med en viss tilknytning til dem har nådd absurde nivåer i enkelte kretser.
De siste årene har tilknytninger til California-baserte Top Dawg Entertainment nytt godt av Sledges tilknytning til soulens fortid. En rekke samarbeid med både labelsjef Punch, Black Hippy, Jay Rock og Ab-Soul, samt selvfølgelighetene Schoolboy Q og Kendrick Lamar, har gitt vestkystgutta akkurat den myke sjelen og fengende refrengene de trengte for å oppnå en bredere fanbase. Noe som også går begge veier der suksessen rundt TDE også har vært viktig i BJs arbeid med å kommersialisere den originale soulmusikken.
Det var en gang en stjernefabrikk
60-tallets gulldager med Marvin Gaye, The Isley Brothers og Stevie Wonder i spissen er for lengst forbi, men Motowns historiske stjerneproduksjon er langt ifra glemt.
Da Berry Gordy etablerte Motown i 1959 var det lite som tydet på at det en gang skulle bli fødestedet til flere av verdens mest sentrale musikkikoner, med ingen ringere enn Michael Jackson, Diana Ross og Erykah Badu på lagoppsettet. Likevel tok det ikke mer enn snaue tre år før det første Motown-albumet, Please Mr Postmas av The Marvelettes, inntok førsteplassen på den amerikanske Billboard-listen og hit-maskinen for alvor var i gang.
Motowns karakteristiske sammensetning av gospel, disco, funk, hiphop og popmusikk fikk raskt en nasjonal betegnelse ved navn «The Motown Sound». Et varemerke som igjen førte til at selskapet smykket seg med hele 79 utgivelser blant de ti øverste på Billboard Hot 100 i løpet av bare ni år. Mye har likevel skjedd siden den gang og etter en rekke turbulente tiår er det mye som har ført til at lyden av Motown har vært satt på mute.
Stor innflytelse
— Jeg vokste opp i kirken hvor jeg ble introdusert for gospel. Soulen fikk jeg av min far. Men å høre til i gaten er tøft. Det var der jeg lærte uttrykk som “The Block is Hot”, “Money, Cash, Hoes” og “Money and the Power”, forteller BJ til Complex Magazine.
Et utsagn som også forklarer hans sterke tilknytning til både gammel soul og ny hiphop. En tilknytning han heller ikke er alene om.
— Soul og R&B av den mer ydmyke men blodfulle typen har havnet et stykke under radaren de siste par årene
Til tross for at dagens radio ikke lenger styres av legender som Curtis Mayfield og Marvin Gaye, har likevel soulens avdøde konger et fast grep om dagens populærmusikk. Mange av dagens største låter stiger også til topps på hit-listene på et hav av samplede soulslagere.
Big Sean og DJ Mustards «I Don’t Fuck With You» har blant annet hentet mye fra D.J. Rogers og hans «Say You Love Me, One More Time», mens Kendrick Lamar og Billboard-yndlingen «i» har vært i låtgarasjen til The Isley Brothers og hanket inn flere «That Lady»-klosser. En teknikk som også er godt representert ved hiphopens eldre og ikoniske låter.
Ved hjelp av The Charmels og «As Long As I’ve Got You» pisket gutta i Wu-Tang Clan frem all-timeren «C.R.E.A.M.» fra 1993, mens vestkystens Dr. Dre brukte hele tre soulsamples, i tillegg til to rock- og Public Enemy-innslag da han opererte med Snoop Dogg på «Nuthin’ But A ‘G’ Thang» i 1992.
Samtidig er det ikke bare musikalsk resirkulering som holder liv i den respekterte sjangerarven. De siste 50 årenes utvikling har også vært fødested for en lang rekke subsjangere. Deriblant slow jam, hvit- og latino-soul, i tillegg til neosoul som er godt synlig i dagens populærmusikk.
Sjelden sjanger
I 2014 var den britiske nykommeren Sam Smith verdens eneste artist som solgte mer enn en million album i både USA og Storbritannia. For første gang siden Adele gjorde det samme med sin jazz- og soul-inspirerte andreutgivelse 21 i 2011. Nylig vant Smith hele fire Grammy-priser. Blant annet for «Best Pop Vocal Album» og «Record of the Year». Men han er ikke alene. Fjoråret var også godt preget av John Legends invasjon av all verdens hitlister med låten «All of Me». Låten som også skulle bli USAs mest solgte – rett bak et annet soulstykke; «Happy» av Pharrell Williams.
— Jeg prøver å bringe ekte musikk tilbake
På et standhaftig vis svever med andre ord flere store soulkometer høyt på den stjernespekkede hitlistehimmelen. Likevel er det ofte langt og lenge mellom hver gang en ny gullstrupe gjenfødes fra soulens aske. Spesielt i sjangerens eldste og ordinære form.
— Soul og R&B av den mer ydmyke men blodfulle typen har havnet et stykke under radaren de siste par årene, så det er bare naturlig at ønsket viser seg. Det er mye soul og R&B-talent der ute som aldri kommer til overflaten, men vi får håpe at Motown klarer å få BJs musikk ut, forklarer Vinger som også påpeker at soulens arv ikke er den letteste å bære.
— Når det er sagt er det ofte litt usjarmerende når artister skal være overtydelig sjelfulle, retro og samtidsambivalente. Det blir noe selvopptatt og masete over det. Men BJ føles bare frisk og naturlig soulfull, enn så lenge.
Med en sjel av soul og arr etter hiphopens dyptskjærende bass, balanserer ikke bare Chicago-gutten hårfint mellom de to sjangerne, men også mellom to tidsepoker. Noe som også kan bli nøkkelen når han nå går inn som førstekommandør i nåtidens soulmarsj. Blant annet ved å samarbeide med allerede godt etablerte artister har hans sjangerkjære lydbilde tiltrukket seg et ung, globalt og trofast publikum. En byttehandel som også er gjensidig.
