Big Sean bestemte seg for å ta fremtiden i sine egne hender da han troppet opp på en radiosending i 2005 og leverte en fristil på stående fot til Kanye West. Sistnevnte lot seg imponere, og en plateavtale var nært forestående. Seks år senere kunne man konstatere at solskinnshistorien høstet frukter da Big Sean slapp debuten Finally Famous.
Nå er han aktuell med Hall of Fame; en for lang og en smule ujevn skive til å innfri forhåndsvarselet om en utgivelse som fortjener klassiker-stemplet. Men Yessias-protesjén leverer solid håndverk på oppfølgeralbumet, støttet opp av et betydelig teksttalent og lite ueffen mikrofonhåndtering.
Den ofte velkledde rapperen har aldri vært så tydelig som han er nå. Forholdet mellom eklektiske produksjoner og tungskytsammunisjon er ikke til å høre forbi på Hall of Fame. Kjemien stemmer, og 25-åringen føler sikkert at han har mye å bevise. Big Seans glupske inntak av låtene er nemlig en debutant verdig.
Hør «Fire» fra albumet:
Det er åpenbart at den Detroit-fødte rapperen nekter å la seg overkjøre av kritikerne. Jeg innrømmer at debuten Finally Famous ikke blåste meg av banen, men etter å ha bearbeidet årets fullengder forstår jeg at han faktisk har mye å bringe til bords.
Albumets to siste låter, trap-raffinerte “Switch Up” og calypso-influerte “Guap”, samt radiorotasjon-frieriet “Beware”, er allerede hentet ut som singler. En langt mer syngende Big Sean ikler seg – og kler – forskjellige drakter: Han kommer helskinnet tilbake når han beveger seg ut av komfortsonen (“World Ablaze”) og jobber ellers knallhardt for pengene (“Fire”, “It`s Time”, “MILF”).
Det slippes mye bra rapmusikk om dagen, og Hall of Fame – deluxe-utgaven stikker atten låter (!) dypt – gjør ikke skam på den fine bølgen. Tvert imot. Big Sean avdekker et latent talent som endelig skinner etter lang tid med mye hype.
Ali R. S. Pour
