Autopsy - Inferno, Rockefeller
Terningkast 5

Et fossefall av brutalitet

Når verdens beste death metal-band kommer og leverer bøtter av fethet, burde Inferno-publikummet gi dem den responsen de fortjener.

Fire dager, ni scener, 50 band og metalfans fra hele verden. Det er påske i Oslo, og Infernofestivalen arrangeres for 12. gang. Fredag var Autopsy hovedtrekkplaster og headliner, og etter knallkonserten på Hole in the Sky i 2010 var forventningene av dubaiske dimensjoner.

Autopsy er en betydelig størrelse innen death metal, og klassikerne Severed Survival (1989) og Mental Funeral (1991) har både definert og inspirert sjangeren. Bandet lå på is i flere år, men i 2008 kom de sammen for å spille inn en jubileumsutgave av debutplata. Det fungerte så bra at de bestemte seg for å gjenforenes, og i 2011 kom den kritikerroste Macabre Eternal, et album som ikke stod langt tilbake for det gruppa gjorde 20 år tidligere.

Det er første gang Autopsy spiller i Oslo, og gruppa uttrykte stor glede over å endelig gjeste Norges hovedstad. Et litt glissent Rockefeller tar dem imot, og Autopsy viser handlekraft fra første sekund. Etter en kort intro går de rett på «Hand of Darkness», samt «Twisted Mass of Burnt Decay» og «In the Grip of Winter» fra Mental Funeral til halvgrei jubel fra publikum.

Autopsy er ett av få band som har en syngende trommeslager. Chris Reifert kan ikke bevege seg noe særlig mens han trommer frenetisk og brøler som besatt, og derfor må bassist Joe Trevisano og gitaristene Eric Cutler og Danny Coralles gi ekstra mye av seg selv. Og det gjør de. Bandet koser seg på scenen, kommuniserer godt med publikum og poserer velvillig for fotografene.

Moshpiten er et faktum, om enn noe halvhjertet, når Autopsy setter i gang med tittelsporet fra Severed Survival. Utover natten spilles blant annet «Maggot Holes», «Seeds of the Doomed», «Grasping for Air» «Charred Remains», «Voices», «All Tomorrow’s Funeral» og flere nye låter. Settet er velkomponert med variasjoner fra det mest ekstreme, glohete og intense til det seige, doomy og treige. Musikken er ekstrem og tettpakket, men det er likevel plass til spennende taktskifter og gode melodier.

Reifert er en av de groveste og tøffeste death metal-vokalistene som finnes, og diksjonen er så god at en faktisk forstår hva han synger om. Han er også en villmann på trommer, og en kan ikke være annet enn imponert over kombinasjonen. Cutler står heller ikke tilbake på vokal, og han og Coralles er oppfinnsomme, trillende og virtuose gitarister. Trevisano holder den stødige, fremtredende Severed Survival-bassen. Basslyden er meget viktig i dette bandet, og heldigvis satt den som den skulle.

Publikum ga derimot bemerkelsesverdig lite respons. Når klokken er ett om natten, skulle en tro at alle var tilstrekkelig bedugget til å tørre å brøle et svar når Reifert spør om de er «sick fucking maniacs». Folk burde også ha klart å respondere når Cutler skriker «Gasping for WHAT?». Nesten ingen fullfører med «…air!», slik de burde ha gjort. Enkelte spredte tilrop høres fra salen, men det er ingen brølende masse slik det skulle ha vært.

Da bandet gikk av scenen etter å ha levert det som kan være festivalens høydepunkt begynte folk å gå ut i stedet for å rope dem tilbake. Heldigvis tok den standhaftige tilhengerskaren i front affære og hylte etter mer. Autopsy kom tilbake og spilte «Ridden With Disease», og det var intet annet en skamløst, usømmelig fett! De Autopsy-fansene som var der koste seg nok glugg ihjel, og flere ville muligens ha gjort det dersom Inferno kjørte konsertprogrammet litt tidligere på kvelden.

Det tok 25 år før Autopsy besøkte Oslo, og når verdens beste death metal-band spiller på Inferno burde flere kjenne sin besøkelsestid. Dessverre har Inferno blitt en festival mange besøker for å bli sett i stedet for musikkens del, og dette skremmer sannsynligvis en del ekte entusiaster fra å betale seg inn. Italienere i lakkostymer kommer dessverre ikke til Norge for å se Autopsy.

Helle Stenkløv

PS. Vi har intervjuet Autopsy. Følg med på Pyro fremover for å høre hva bandet hadde å si.