Truls - Hovescenen, Hovefestivalen 2013
Terningkast 4

Falsettfellen

Truls fenger og berører fra Hoves største scene – men det kan bli i overkant mye falsett også fra det engle-erklærte stjerneskuddet.

Med de to sterke singelene “Out Of Yourself” og “The Next” har Truls taklet overgangen fra alternativ rock til urban pop på overbevisende vis. Mannen med falsetten har fått lovordene slengt etter seg, og ble utpekt som et av de mest spennende norske musikknavnene ved inngangen til 2013.

På Hovefestivalen torsdag ettermiddag er Truls plassert på den største scenen. Den uttalt nervøse artisten entrer scenen med dongerivest og kjeder rundt halsen, sammen med backingbandet Something Sally – som også er kjent for å jobbe med livefavorittene Karpe Diem. Det er relativt romslig foran scenen, men oppmøtet er bedre enn flere andre artister med så lite utgitt materiale kan forvente.

Det krever mye å skulle presentere nærmest utelukkende nytt materiale fra en av landets største festivalscener en tidlig ettermiddag. Truls gjør et godt forsøk, og klarer seg gjennomgående fint; det er aldri tvil om at mannen er i sitt rette element og har et stort hjerte for det han driver med. De første låtene forringes av dårlig lyd – og nervøsiteten som preger hovedpersonen ser ikke ut til å slippe taket før han får introdusert kompis og samarbeidspartner Chirag fra Karpe Diem – og festivalpublikummet plutselig kommer løpende mot scenen.

Truls, Hove 2013. (Foto: Kim Erlandsen, NRK P3)

Sammen gjør de “Helseguru” fra sistnevntes album av fjoråret – og først når Truls synger det rare, men nydelige refrenget, føles det som om konserten er skikkelig i gang. Når han så glir over i “Out Of Yourself” er det tydelig at vi har med en potensiell stjerne å gjøre. Evnen til å både berøre og fenge gjennom fremtidsrettede produksjoner er Truls’ fremste kvalitet – og signaturen er tydelig.

Den mye omtalte falsetten er et sterkt varemerke Truls dyrker til det fulle; men det kan også bli for mye.Når han innimellom synger i en lavere tone viser han at han klarer seg godt også der – og det er uunngåelig å tenke at også falsetten hadde gjort seg bedre om bruken ble tonet noe ned, særlig med tanke på at han ved noen tilfeller sliter med de høyeste tonene.

Låtmaterialet Truls presenterer spenner fra rolig og sårt til bass- og trommetungt. Coveren av Chris Isaaks “Wicked Game” når ikke helt gjennom – både den og et par av artistens hittil uutgitte låter føles for anonyme, særlig i dette formatet. Det massive instrumentalpartiet som avslutter “The Next” er derimot strålende – og lover sammen med Truls ydmyke og hardtarbeidende innstilling bra for fremtiden.

Trine Aandahl