El Perro Del Mar - Pale Fire
Terningkast 5

Fargesterk blekhet

Pale Fires nærmest perfekte produksjon gjør Sarah Assbrings femte album til et høydepunkt både for henne og musikkåret 2012.

Jeg har alltid hatt sansen for El Perro Del Mars småarrogante, kjølige melankoli, men har samtidig kunnet finne det vanskelig å bevare entusiasmen over lengre tid. Denne gangen tror jeg imidlertid det kommer til å vare lenge, fordi Pale Fire har en ny bukett med kvaliteter å tillegge Assbrings allerede finslepne teft for det tilbakelente.

Her produserer hun selv, og det gjør hun særdeles godt. Albumet høres ut som en tapt skatt fra nittitallet, uten at det føles påklistret eller ironisk. Snarere blåser hun nytt liv i et lydbilde som låter langt rikere og vakrere enn det gjorde den gang da.

Aller mest vises dette i førstesingel «Walk On By», som bør bli hennes største singelsuksess så langt – en smånostalgisk frekkas som fungerer på så mange nivåer, ikke ulikt den Nabokovromanen man må anta hun har tatt albumtittelen fra. Det er ellers nok av andre referanser å hive seg over rundt om på albumet – Adamski-knekken i singelen, Prodigy-riffet på slutten av «Love In Vain», eksempelvis – alt føyer seg pent inn i noe som blir like deler en hyllest og en videreføring av triphop- og housesynthene fra den gang da.

Her kommer produksjonen først og melodiene dernest, noe som er en første gang for henne, med et mulig unntak i det Rasmus Hägg-skrudde forrige albumet Love Is Not Pop. Den analoge artisten El Perro Del Mar er derfor ikke til stede, her må man heller tenke seg et slektskap med svenske elektroeminenser som The Radio Dept. og dessverre nedlagte The Honeydrips: kald digital data i melankoliens tjeneste.

Det er allikevel nok varme i Assbrings vokal og melodlinjer. Bakenfor singelen, som er den mest markante låten på platen, finner vi blant andre den spretne «Hold Off The Dawn», «Home Is To Feel Like That», det sterke tittelsporet og «To The Beat Of A Dying World», som er så god en apokalypsolåt som noen.

Mest av alt fungerer Pale Fire dog som inngangsportal til en av Sveriges mest underkjente artister, hvis imponerende diskografi med denne platen både ble rikere, mer variert og fargesprakende, uansett hva platetittelen måtte antyde.

Jørgen Hegstad