Fleet Foxes - Enga, Øyafestivalen
Terningkast 3

Folk for folk flest

Det er vakkert, men noe slapt når Fleet Foxes fyller Øyas største scene.

Fleet Foxes har tryllet fram melodiøs og drømmende folk siden sin kritikerroste albumdebut i 2008, og bandet har allerede rukket å opptre to ganger på Øyafestivalen.  Amerikanerne har fått en betydelig fanskare siden sist, men det kan virke som de har blitt i overkant husvarme i Middelalderparken. Altså, dette er jo ikke et band du forventer skal være et fyrverkeri på scenen. Men det er desverre litt for slapp innsats fra amerikanerne og ikke minst litt for lite varme å spore blant de til tider smått fantastiske vokalharmoniene.

Settingen er perfekt for myk og snill folkrock; Sola skinner fra blå himmel og det noe voksne indiepublikummet smiler i sine stiligste solbriller. Stemningen på Enga er lun og glad, men det er ikke til å unngå å legge merke til at for en stor del av tilskuerne er Fleet Foxes et lett bakgrunnsband som funker best til småprat med venner.

Bandet starter med instrumentallåten “The Cascades” og “Grown Ocean” fra årsferske Helplesness Blues, et album som har et mørkere drag over seg enn den selvtitulerte debuten.  De første fire-fem låtene skaper lite entusiasme, og det er først når magiske “Mykonos”  strømmer ut av høytalerne  at publikum, og bandet selv, våkner. Da skimter man endelig skikkelig bevegelse i folkemassen og jubel brer seg over sletta. Stemningen får også fart på Seattle-kvintetten, som følger opp med en stålende versjon av “Your Protector”og legger på enda en god dose flerstemt skjønnhet i “White Winter Hymnal”. Det som til nå har vært et sart lydbilde blir med ett overraskende mektig på Enga.

For konserten tar seg opp mot slutten. Da er det litt mindre fomling og småprat bandet imellom, og flere blikk ut mot de som har møtt opp for å høre.  Og avslutningen i seg selv står til toppkarakter,  “Helplessness Blues” låter akkurat så mektig og fantastisk man skulle ønske at konserten låt timen igjennom. Men følelsen man sitter igjen med er allikevel at det er vanskelig å la seg rive ordentlig med når bandet på scenen ikke blir revet med selv.